Ernand Trabbia (79) har syklet de 4000 kilometerne fra Grenoble til Lofoten. Foto: DAG W. GRUNDSETH

Med vinden i ryggen, solen i ansiktet og majestetiske fjell på alle kanter, er det lett å bli salig. Pedalene går av seg selv, og vi suser gjennom landskapet. Glemt er motvinden fra i går, surheten i lårene da vi tråkket uten å komme av flekken og vindkastene som gjorde det småskummelt å sykle over broene. Når du sykler i Lofoten med vinden i ryggen, finnes det ikke en eneste bekymring i verden.

«Verdens tredje beste»

Lofoten ble i fjor kåret til verdens tredje beste øyrike av National Geographic Traveler. Sykling kåres herved av vårt Lofoten-team til den beste måten for å ta inn all denne skjønnheten. Vi leide sykler og la ut på oppdagelsesferd i Lofoten – fra knutepunktet Solvær, via lille, søte Henningsvær til Gimsøy, som byr på midnattssol og nesten bilfrie veier. Fra Gimsøy gikk turen videre til Stamsund, der vi hoppet på Hurtigruten, som brakte oss tilbake til Svolvær.

Å forklare syklingens fortreffelighet for en som aldri har syklet utenfor Ring 3, kan være vanskelig, men la meg prøve: Den største forskjellen på å sykle og å kjøre bil, er tilstedeværelsen. I bil ser du landskapet passere, på sykkel er du en del av det. Alt kommer nærmere, luktene er sterkere, fjellene føles høyere og havet blåere. Forskjellen på bil og sykkel er som forskjellen på CD og konsert, på TV og kino – eller forskjellen mellom å lukte på god mat og å faktisk spise den.

Syklet fra Frankrike

Ernand Trabbia (79) vet godt hvor fantastisk livet på to hjul kan være. I april i år syklet franskmannen fra hjembyen Grenoble i Frankrike, med kursen strakt nordover. 4000 kilometer senere utforsker han Lofoten fra sykkelsetet.

– Det er så rent og vakkert her oppe. Når det er sol, slik som nå, er det helt utrolig fint, sier Trabbia, mens han får igjen pusten. 79-åringen har syklet gjennom Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark før han har tilbakelagt nesten hele vårt langstrakte land på to hjul.

– Jeg sykler rundt seks mil hver dag. Av og til blir det mindre, men jeg sykler aldri mer enn syv mil, der går grensen. Hvis bakkene blir for tunge, går jeg av og triller sykkelen. Det er ikke noe nederlag, smiler Trabbia.

Sykkelen hans er tungt lastet, med vesker foran og bak og telt på bagasjebrettet.

– Jeg kan ikke sove på hotell i Norge, det er altfor dyrt. Så jeg telter. Av og til finner jeg en campingplass eller en hytte, men som oftest setter jeg bare opp teltet et sted langs veien. Det er enkelt og greit og ikke noe problem, så lenge man husker å fylle opp vannflaskene på forhånd, smiler 79-åringen.

Sykler i snø

I Henningsvær sentrum triller Petr Jelinek Chrudim rundt med søkende blikk. Han speider etter biblioteket, der det skulle være mulig å koble seg til internett. I to og en halv måned har tsjekkeren vært på hjul, og fra tid til annen passer han på å sende livstegn til familie og venner i hjemlandet.

I likhet med franske Trabbia har tsjekkeren tråkket seg gjennom store deler av Europa for å komme til Lofoten. 24. april syklet han hjemmefra.

– Jeg var litt lei av alt, så jeg sa opp jobben for å dra på tur, forteller Chrudim. I løpet av halvannen måned på sykkelsetet har han bare hatt fire hviledager – tvunget frem av forferdelig vær.

– Jeg har syklet i snøstorm, men snø er egentlig ikke så ille, for snøfnuggene blåser av klærne og gjør meg ikke våt. Regn er egentlig verre, sier syklisten.

Også han har med telt og sover ute i naturen. De fleste måltidene lages på den medbrakte primusen. Ett fedd hvitløk hver dag er med på å holde ham frisk gjennom kraftanstrengelsen og en energiblanding bestående av grønn mate–te og guarana gir han ekstra energi til å tråkke på i motbakkene.

– Norge er litt dyrt, men bortsett fra det, er det et supert land for sykkelferie. I Lofoten er det mye opp og ned, men det er små stigninger, så man sliter seg ikke ut. Dessuten er landskapet intet mindre enn fantastisk, sier Chrudim.

Vi kan ikke annen enn å være enig i sykkelturistenes lovprisning av Lofotens skjønnhet. De jevnlige drikkepausene brukes konsekvent til å kommentere hvor usannsynlig vakkert alt er. For hver pause blir superlativene sterkere. På begynnelsen av dagen slår vi fast at Lofoten sannsynligvis er det fineste stedet i Nord–Norge. Men jo flere mil vi tilbakelegger, jo større blir begeistringen, og før sykkelturen er omme er vi nesten sikre på Lofoten er det vakreste stedet i den store, vide verden.

Impulsiv dagstur

Man må ikke nødvendigvis sykle i månedsvis, med telt og medbrakt energiproviant. Man kan for eksempel gjøre som de syv Erasmus-studentene, som leide sykler i Svolvær for å ta en dagstur til Henningsvær.

– Vi er fra seks forskjellige land og har studert sammen i Oslo et halvt år. Vi bestemte oss for at vi måtte se Nord-Norge før vi dro hver til vårt, sier Michelle Blankenburgh (24) fra Nederland.

Hun forteller at de hadde lagt få planer før de dro.

– Vi kjøpte billige flybilletter til Bodø og tok det derfra. Vi har bodd ganske billig i rorbuer med plass til mange. Det er jo dyrt å reise i Norge, men skitt au. Bankkontoen har vært hardt prøvet i seks måneder, en liten ferie fra eller til gjør ikke den store forskjellen, sier Blankenburgh.

Hun forteller at midnattssolen har vært det mest spesielle på reisen. Den første natten var det mange som slet med å få sove.

Vennegjengen er også imponert over Lofotens helt spesielle natur.

– Vi har snakket om at det er som et filmlandskap – en blanding mellom Ringenes Herre og Pirates of the Caribbean, sier Chloe Martens (22) fra Tyskland.

Det er særlig de hvite strendene med det dypturkise vannet som kan bringe tankene til Karibias kyst. Temperaturen i Lofoten er imidlertid en ganske annen. Men 10 grader i luften og en fem-seks i vannet stopper ikke studentgjengen fra å ta en forfriskende dukkert.

– Da vi kom til Nord-Norge holdt jeg på å begynne å grine, det var så utrolig kaldt. Men man blir vant til det. I går badet vi, og vi har tenkt å ta en ny dukkert senere i dag, sier mexicanske Ivanne Yañez med skrekkblandet fryd.

Vaffelpause

Enten man er på dagstur eller langtur, er det en ting som er sikkert: I sykkelverden er pausene er halve moroa! For eksempel smaker varm fiskesuppe i solen i Henningsvær usannsynlig godt etter at man har tilbakelagt dagens første par mil på sykkelsetet. Når man sykler er det befriende lett å stoppe akkurat der man finner det for godt. Og når man stopper slik på impuls, egentlig bare for å sniklåne doen, kan man ha flaks og finne det som må være en av Lofotens aller hyggeligste kafeer.

Mellom Gimsøy og Stamsund, i en liten bygd med fire hus, ligger den nyåpnede kafeen Rebecca. Her får du klassisk musikk, kaffe servert fra gamle porselenskopper og supersprø vafler dandert etter alle kunstens regler.

Per-Arne Johannessen og Kenneth Lindblom åpnet kafé på det gamle bedehuset på Vikjord i begynnelsen av juni i år. I 1995 reiste de på ferie til Lofoten og falt pladask. Da de sto på fergen tilbake og så fastlandet forsvinne i det fjerne, hadde de allerede bestemt seg – det var i Lofoten de skulle bo.

De sa opp leiligheten på Grünerløkka i Oslo samme år, og siden har de bodd i Lofoten, og kun hatt noen korte vinterpauser for å jobbe på Østlandet. Vintrene i nord kan nemlig være en prøvelse. Men orkan styrke i kastene og låvetak som blir tatt av vinden er fort glemt når sommerdagene er lange og lyse, og solen bare så vidt rekker en snartur ned bak fjellet, før den er fremme igjen.

– Det er helt utrolig her oppe. Vi har havet rett utenfor vinduet. Snur vi oss rundt, har vi fantastiske fjell rett bak huset. Det fjellet rett bak oss, for eksempel, det er et supert sted for fjellturer. Der oppe ligger det fire vann på rekke og rad, og for hvert vann blir fjellørreten litt større, smiler Johannessen.

De to serverer nordnorsk tradisjonsmat med en vri, slik som tapasboller med klippfisk, kald ørret, hvalbiff, torsk og bacalao. Neste år planlegger de å åpne et billig overnattingssted, blant annet for syklister, i huset ved siden av.

De forteller at tyskerne kjører rett forbi med bilen full av medbrakt mat, mens engelskmennene ofte stopper for en rast. Dessuten blir nordmennene flere og flere.

– En stadig større andel av turistene i Lofoten er nordmenn. Kanskje er vi endelig i ferd med å oppleve alt vårt eget land har å by på, sier Lindblom.

Foto: DAG W. GRUNDSETH
Mye tørrfisk langs ruten. Foto: DAG W. GRUNDSETH
Ivanne Yanez fra Mexico (til venstre), Silvia Grande fra Spania, Chloe Martens fra Tyskland, Tyler Richmond fra USA, Petra Vranova fra Tsjekkia, Mariana Soto fra Mexico og Michelle Blankenburgs fra Nederland feirer slutten på skoleåret i Norge med loffetur til Lofoten. Foto: DAG W. GRUNDSETH
Kombiner sykling med en tur med Hurtigruten. Vi syklet fra Svolvær til Stamsund og tok Hurtigruten tilbake. Foto: DAG W. GRUNDSETH
Per-Arne Johannessen og Kenneth Lindblom har gjort nordlenninger av seg og driver kafé i det gamle bedehuset på Vikjord. Foto: DAG W. GRUNDSETH
Foto: DAG W. GRUNDSETH
Mye tørrfisk langs ruten. Foto: DAG W. GRUNDSETH
Ivanne Yanez fra Mexico (til venstre), Silvia Grande fra Spania, Chloe Martens fra Tyskland, Tyler Richmond fra USA, Petra Vranova fra Tsjekkia, Mariana Soto fra Mexico og Michelle Blankenburgs fra Nederland feirer slutten på skoleåret i Norge med loffetur til Lofoten. Foto: DAG W. GRUNDSETH
Kombiner sykling med en tur med Hurtigruten. Vi syklet fra Svolvær til Stamsund og tok Hurtigruten tilbake. Foto: DAG W. GRUNDSETH
Per-Arne Johannessen og Kenneth Lindblom har gjort nordlenninger av seg og driver kafé i det gamle bedehuset på Vikjord. Foto: DAG W. GRUNDSETH