Bli fan av Reise-Adressa på Facebook her!
Det hører med blant minnene til Sverre Erik Henriksen som seilte mer enn halve jorden rundt alene i fire år.
Best sitter likevel det sterke samholdet mellom langseilerne, det gode sosiale livet og alle de flotte opplevelsene under fjerne himmelstrøk.
ALENE PÅ LANGSEILING
– Alle som har drømmen og viljen kan gjøre det jeg har gjort. Men en forutsetning er at du ikke er redd for sjøen, slår Sverre Erik Henriksen fast. Han snakker av egen erfaring: Før han dro til havs hadde han hatt to mindre båter som han utforsket områdene rundt Bergen og Oslo med. Og han ville slett ikke seile alene. Likevel ble han soloseiler i en 45 fots seilbåt i totalt fremmede farvann i fire år.
KJAPT SAMMENDRAG
av forhistorien:
– Jeg begynte å planlegge fem år før jeg dro av gårde. Jeg solgte huset og en liten leilighet i Oslo og flyttet tilbake til Stavanger. Huset her leide jeg ut. Jeg har en datter og hele tiden var jeg klar på at hun måtte bli ferdig med videregående før jeg reiste. Dessuten ville jeg ikke seile alene. Det var ikke så lett – jeg er musiker og omgås musikere. Blant dem finner du ikke så mange seilere. Men en god musikervenn fra Bergen ville være med. Vi begynte å planlegge sammen, og i september 2005 lettet flyet fra London retning Miami.
TUREN VAR BEGYNT
Båten kjøpte Henriksen i Tortola på Jomfruøyene, en strippet 45 fots seilbåt som måtte rustes opp. Så fikk kameraten hjerteinfarkt, det var dramatisk. Etter operasjon ville han være med likevel.
– Vi holdt oss nord i Karibia i et halvt år, men han ble dessverre dårligere. Det gikk bra med ham, men vi skjønte at det var for stor risiko å legge ut på langtur. Jeg fikk kalde føtter, jeg var ikke klar for å dra alene. Samtidig visste jeg jo at det alltid er noen som vil være med, sier Henriksen.
HAN BLE SOLOSEILER,
men lapper overalt med søknad etter mannskap, førte til at en amerikansk jente mønstret på. Neste stopp var Trinidad, der han bodde om bord et halvt år.
– Heldigvis fikk jeg besøk av venner hjemmefra, jeg må innrømme at det var litt skummelt å bo alene i båten, som jo måtte døpes «Vagabond Virgin». Det er en del kriminalitet i Trinidad, og en restaurant 25 meter unna båten ble robbet. Jeg merket heldigvis ingen ting.
I januar 2007 fikk han to nordmenn om bord, og det virkelige eventyret begynte:
– Vi seilte via øygruppen San Blas gjennom Panamakanalen. På San Blas ble vi møtt av indianere som ville selge oss de flotteste broderte bildeteppene – de skal bli sofaputer etter hvert, sier Henriksen og viser fram fargerikt, forseggjort håndarbeid.
Etter opplevelsen med linehandlere i Panamakanalen, der fire liner i hver sitt hjørne av båten kastes opp for å bli styrt av folk på land, bar det ut i Stillehavet.
Nasjonalparken Coco Island, der deler av Jurassic Park ble innspilt, Galápagos med et fantastisk dyreliv og der sjøløver klatret om bord.
– MUTTERS ALENE I TRE UKER
på havet, det var fantastisk deilig. Jeg leste mye, hørte på musikk, norsk radio via podcast – og det ble masse tid til å reflektere.
På Fatuhiva, der Thor Heyerdahl i sin tid bodde et år, begynte Henriksen å treffe andre norske båter som mer eller mindre var på samme tur.
– I alt var vi 13 norske, en svensk og en dansk båt som dro over stillhavet i 2007, og alle sa «så mange nordmenn» som seiler. Det ble tre måneder i Fransk Polynesia, Tahiti og Bora Bora, isolert sett det mest paradisiske og idylliske på turen. Hvite strender, koraller, mye fisk. Jeg hadde en liten kajakk om bord i båten og padlet til steder som ellers er utilgjengelige. En liten kajakk bør alle ha med i seilbåten, anbefaler soloseileren.
– PÅ EN AV FIJIØYENE,
Ono – blant musikalske seilere kalt Yoko – ble vi en del av landsbyen. Vi oppsøkte høvdingen, ga ham gaver som skikken tilsier. Så ble det skålt i kava, en lett berusende lokal drikk framstillt av røttene fra kava-planten, og som damene delte ut. Høvdingen drakk først, deretter vi, så resten av landsbyen Det bor bare 40 mennesker på øya, og neste dag var alle på tur. De tok oss med til en høyde med fantastisk utsikt. Høvdingen kom ombord til oss, og det ble flere gaver: Gitarstrenger, sigaretter, bensin. De er så isolert på disse øyene at alt er av interesse. Men da noen begynte å kaste lange blikk på en av gitarene våre, kunne vi ikke si ja.
PÅ ØYA PENTACOST
i Vanuatu fikk seilerne oppleve opprinnelsen til strikkhopp, en spektakulær fruktbarhetsforestilling som foregår i mai.
– Mennene bygger opp tårn som er 30 – 40 meter høye. Så binder de elastiske lianer rundt anklene og hopper. De yngste guttene får også prøve seg, 3-, 4-åringer hopper fra to meter. Vanuatu var lenge styrt av Frankrike og Storbritannia, og den engelske dronningen var en gang på besøk. Det var i september, og hun ville gjerne oppleve seremonien. En av hopperne gikk rett i bakken og ble drept. Det viste seg at på den tiden av året var ikke lianene elastiske nok.
Sammen med en tidligere kaptein i handelsflåten manøvrerte Henriksen seg mellom koraller og skjær til Australia, der datteren Hanne mønstret på.
PÅ BALI GIKK DET SISTE
mannskapet fra borde, og soloseileren slo følge med et par fra Bodø som han hadde truffet i utallig havner helt siden Bora Bora. Julen 2008 tilbrakte de i Krabi i Thailand, der besøkende venner hadde med pinnekjøtt hjemmefra.
– Det smakte fortreffelig, minnes Henriksen og legger til:
– Vi spiste pinnekjøtt på New Zealand også. Der er det sauer nok, men vi måtte lære slakteren å tilberede stykkene på den riktige norske måten.
Etter bunkringsstopp nord på Maldivene ble kursen satt mot Adenbukta og Jemen.
– Å SEILE SAMMEN
med andre båter er ikke lett på store hav, men vi var tre norske båter som prøvde å holde sammen i dette piratområdet. Det viste seg å være lurt, for utenfor Somalia fikk vi besøk av pirater etter tre døgn. Plutselig oppdaget vi en rask liten båt som kom mot oss. Først så det ut til å være bare en mann om bord, men etter hvert så vi at de var sju. Vi kalte opp en amerikansk fregatt som svarte:
– Hold ut, vi kommer!
Vi holdt kontakten, fregatten la seg en nautisk mil fra båtene våre og fulgte oss en times tid. Dermed forsvant den lille båten. Det var ingen morsom opplevelse, men det ga trygghet at vi ble passet så godt på, sier Henriksen.
JEMEN VISTE SEG
å bli turens mest eksotiske opplevelse.
– Mange av stedene i Stillehavet er så påvirket av Europa og Vesten. I Jemen satt folk på gaten og hilste oss med «hello, how do you like Jemen?». Vi følte oss helt som rockestjerner, folk var oppriktig vennlige og interesserte. Byen San’a er noe av det flotteste jeg har sett med 800 sirlige pepperkakehus i gamlebyen. Mennene i flotte hvite kjortler med belte og dolk. Vi fløy en vei og tok buss tilbake. På flyet ble jeg sittende ved siden av en ung, burkakledd dame. Så fort vi lettet, tok hun av sløret og begynte å snakke på perfekt engelsk. Hun var datautdannet og skulle begynne i jobb i San’a. Det var helt i orden å flytte for seg selv, sa hun. Visst forsvarte hun burkaen, og mente kvinnene i Saudi-Arabia hadde det mye strengere – de får jo ikke kjøre bil en gang.
I Adan fikk Henriksen beskjed om at moren var blitt syk.
– Jeg måtte komme meg hjem, men å legge båten i den delen av verden hadde jeg ikke lyst til.
Det ble å stresse seg gjennom Rødehavet til Kemer i Tyrkia. Der ligger båten ennå.
Alt ordnet seg med moren, og Henriksen reiste tilbake til Middelhavet og seilte til Hellas og rundt i Egeerhavet sist sommer.
– PLUTSELIG FIKK JEG FOR MEG
at turen var over for mitt vedkommende. Jeg har opplevd så mye, en ny tur kan ikke toppe dette, sier han ettertenksomt. Nå overvintrer båten i Kemer. I mai går turen tilbake dit. «Vagabond Virgin» skal seiles hjem og selges – hun er klar for flere eventyr.