Ingen reiser fortere enn strømmen. I vår tid farer den over landegrensene, styrt av økonomi, markedskrefter og analytisk presisjon. Annerledes var det før, da kraften kom fra nærmeste foss, via ledninger, støpejernsmaster, fordelingsstasjoner og trafokiosker frem til lyspærene i det enkelte hus. I Trondheim startet en offentlig kraftproduksjon for 110 år siden og satte store og små spor som fortsatt er såpass tydelige at vi kan gå på leting etter den gamle lokale, kortreiste strømmen.
Et ruvende kulturminne er fordelingsstasjonen Paulinelund i Klæbuveien, som fra 1911 tok imot den høyspente elektrisiteten fra Leirfossene og sendte den videre i det forgrente ledningsnettet rundt om i byen. Den tekniske bygningen har en urban arkitektur og minner om en nybarokk, påkostet villa. Strømmen ble ønsket velkommen til byen på beste måte og tok et øyeblikk bolig bak en fornem fasade med jugend-dekor. 100 meter lenger sør i gata ligger en annen trafostasjon, Paulinelund 2 fra 1927, teknisk mer avansert, men like historisk i formen med tårn og spir.
Flyktig og varig
Den gang som nå var energien borte på et blunk. Elektrisitet lar seg ikke fange og lagre. Men den satte likevel merker etter seg på sin hastige ferd. Faste installasjoner var helt fra starten nødvendig til produksjon, overføring og bruk. De tidlige kraftstasjonene var solide og vakre bygninger og har lenge vært ansett som viktige kulturminner. I Trondheim står fortsatt stasjonene i Øvre og Nedre Leirfoss som eksempler på storslått arkitektur. Dette var industribygninger på terskelen til en ny fremtid, strålende av stolthet over fremskritt og teknikk. Likevel tok de en del av fortiden med seg i sin arkitektoniske historisme og romantiske sjarm. Her fant moderne teknikk og praktisk funksjon plass under samme tak som ånd og kultur.
Fra kraftstasjonene har en del av oppmerksomheten de senere årene rettet seg mot det neste stadiet i kraftprosessen, frakten og fordelingen av strøm. Sist høst kom boken «Kraftoverføringens kulturminner», utgitt av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og som peker på en lang rekke bevaringsverdige bygninger og anlegg over hele landet. Verdien kan dels ligge i installasjonenes spesielle historiske og samfunnsmessige betydning, men like ofte i estetiske og arkitektoniske kvaliteter. Lenge etter at strømmen er slått av, linjene lagt om og ledningene fjernet, er mange anlegg stadig av stor interesse og vil bli stående som varige minner.
Fra trafo til busskur
- Denne har fått en helt ny funksjon. Bare det ytre står igjen, men det er ikke vanskelig å se at den er tegnet med følsomhet og et blikk for det vakre, sier kunst- og arkitekturhistorikeren Ivar Stav, ved den nesten 100 år gamle trafokiosken i Innherredsveien. En gang var den et viktig knutepunkt for strømmen til TMV, nå tjener den som et originalt uværsskur på en bussholdeplass.
Stav har bidratt med flere artikler i den nevnte boken, og ser kraftoverføringens kulturminner både i et nasjonalt og lokalt perspektiv. I sin opprinnelige hjemby Trondheim har han mange eksempler på at gammel og flyktig strøm likevel ikke forgår så lett. – Bli med til Lusparken, sier han og staker ut kursen for en tur på kryss og tvers i byen.
Det «elektriske huset» i den lille parken ved Brattørbrua durer fortsatt stille av høyspent strøm. Som i Innherredsveien, er Peter O. Digre arkitekten bak den beskjedne, men like fullt selvhevdende og spesielle bygningen i tegl og betong med skifertekket tak. I dag som for 95 år siden går strømmen inn og ut i jordkabel og er et eksempel på at noe av det gamle stadig har sin funksjon i behold. Av nyere dato er derimot «taggingen» på veggene, et utslag av en annen type energi.
Kjente arkitekter
– Digre er en av flere kjente arkitekter som tegnet bygninger for Trondhjems Elektrisitetsverk i tidlige år. Han sto bl.a. bak de runde trafokioskene i metall som det sto svært mange av rundt om i byen, over 90 i tallet. I dag er alle disse borte, med unntak av én, som er satt opp på Trøndelag folkemuseum, sier Stav.
En annen fremtredende arkitekt var Johan Osness, som vi etter de gamle elektriske linjene finner representert på Skansen. Kloss inntil Skansenbrua og jernbanesporet står en uanselig bygning med svunget takprofil og vinduer med fjordutsikt. En moderne metalldør og høyspentskilt vitner om at trafoen fortsatt er tilkoblet og sørger for den riktige spenningen til mekanismen på vippebrua.
Rett ovenfor, i Hospitalsløkkan 20 a, er sporveiens gamle omformerstasjon et naturlig stoppested på denne tematuren. Bygningen har sterkt slektskap med kraftstasjonen i Øvre Leirfoss. Mens det var Gabriel Kielland som tegnet den, var det kompanjongen Alf Hofflund som på samme tid utformet omformeren i byen. I dag eies bygningen av Håkon Gullvåg og har fått en ny funksjon.
To tårn
Flere stadier i utbyggingen og spredningen av el-kraft kan spores i det som fortsatt er igjen av bygninger og anlegg. I Bøckmans vei står et strebende tårn som et minne produksjonen i den neste fossen i Nidelva. Årstallet 1917 plasserer denne utbyggingen i tid, mens bokstavene FKK, Fjæremsfossen Kommunale Kraftselskap, har forsvunnet i senere år. Et tilsvarende tårn sto på motsatt side av elva, ved Holtermanns vei på Sorgenfri. – To til var planlagt samt en større stasjon på Belbuan, forteller Ivar Stav, som er glad for at dette ene tårnet har fått stå. Arkitekten var enda et kjent navn i byens byggebransje, Jakob Holmgren.
Et annet tårn finner vi i en hage Parkveien på Singsaker, der en kvadratisk trafokiosk fra slutten av 1920-tallet er bevart i original form og i opprinnelig bruk. Kiosken har et fint oppbygd, sentrert tårn med spir. Et artig dekorativt element, men samtidig med en viktig ventilerende funksjon. For enden av gata, parken ved Studenterhjemmet, øyner vi enda en gammel trafokiosk. Og slik er det over alt rundt om i byen. Her og der dukker det opp av det underjordiske strømnettet store og små gamle og nye byggverk som har sin form, funksjon og kulturhistoriske verdi.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her