Lengst nord i Bymarka, mellom Ila og Flakk, ligger St. Olavsspranget. Fra utsikten der oppe ser du rett ned på Bynesvegen drøye 200 meter under deg, og ut over fjorden inn mot Tautra, Frosta og Åsenfjorden.

Svevfølelsen kommer krypende. Det er kanskje den lengdehopper Ingar Kipling er ute etter. Han er skadet og kunne ikke være med i NM. Også det kommende Ungdomsmesterskapet går 18-åringen glipp av.

Normalt er det stadion på Øya som er hans treningsarena, men strekkskaden gjør at det blir joggeturer i marka i stedet for å hoppe syv meter i lengdegropa.

– Det treet der må være høyt, sier han.

Gode vekstvilkår

Treet er i gran som har sine røtter et sted der nede i avgrunnen, mens toppen er kommet opp til rekkverket som fungerer som sikring for folk som kommer for å nyte utsikten.

Trærne her er gamle. De er rette og varsler om gode vekstvilkår. Tømmerdriften i denne delen av marka var da også viktig på en tid da trærne som står her nå var ungskog.

Det var under tømmerarbeid Ragnvald Olsen Sagberg ble revet med av tømmerstokkene på sleden og falt utfor kanten, mens hestene berget.

Den historien har Kipling hørt under oppveksten sin i Trolla. I dag er det ingen trafikk av hest og kjerre til St. Olavsspranget. Stien fra Tømmerdalen er smal og trivelig. Den bukter seg gjennom gammel granskog, med innsmett av furu. Den er lett å gå. Her er mye lyng som vitner om bra bærforekomster, men nå sent i august er det for sent for blåbæra.

Den mosegrodde bakken under de ranke grantrærne gir også bra grobunn for sopp, uten av vi ser mye av arten fra stien der vi går.

Alene i marka

Foruten lengdehopperen møter vi også to mennesker som er på turorientering, men når mørket kommer er vi alene under grantrærne. Båtene på fjorden er i gått i havn. Biltrafikken på veien under oss stilner. Et helikopter dundrer inn over fjorden. Over fjorden ser vi lysene fra Frosta, Tautra og Fosen. Etterhvert som natten senker seg går folket på andre siden av fjorden til ro, og lysene slukker. Her oppe har du en av de aller beste utsiktsplassene i hele Bymarka.

Vi er på kanten av stupet, inne under stille trær. Ingen vind river i greinene. Her inne i naturreservatet i Bymarka holder villmarka stand, men gjerdet nede på kanten av stupet og asfaltveien der nede fortelle ross at sivilisasjonen er svært nær.

Det er mindre fuglesang i skogen nå enn da vi var ute mens det ennå var full sommer. Trosten har begynt å samle seg, og så smått gjøre seg klar til forflytning sydover. Naturen er i ferd med å gjøre seg klar til høst og vinter. På morraskvisten kommer skodda og regnet. En nøtteskrike speider utover Trondheimsfjorden fra ei gran helt på kanten av stupet. Det trommer lett mot presenningen mens vi kryper ut av soveposene. Nede på veien forbi Trolla høres summingen av biler på vei til byen og jobb. Vi pakker sammen og tusler samme vei som vi kom.