Med sykkeldekk pumpet til bristepunktet, sykkelvogner lastet med lavvo, soveposer, kokeutstyr, liggeunderlag, tørre klær, tørrmat og ikke minst fotoutstyr startet vi fra «universitetsplassen» på Dragvoll i lett yr. Målet hadde vi klart: Å skygge unna E6 og biltrafikken.
Avslørt på Jervskogen
Det gikk aldri fort og det skulle ikke rare motbakkene til før vi valgte å stå av. I en slik bakke over Jervskogen var det vi ble avslørt første gang av 21-årige Ingrid Therese Rønsberg. Smilende trampet hun bakken rett opp forbi oss. Hun hadde sommerjobbet ved St. Olav Hospital, og i yr glede over en fortjent ervervet sommerferie, hadde hun tatt sykkelen fatt for å komme hjem til Øverbygda i Selbu. Seks mil – pytt, pytt, liksom.
Ved Nevermoen i Malvik krysset vi elva Homla og tok inn på en skogsvei – vel å merke av ypperste klasse. Dette var bomvei, men det stod ingenting om avgift for sykkel, så vi fortsatte uten å betale og uten dårlig samvittighet.
Ved Neverholet går fylkesgrensa. Den nord-trønderske velkomsten bestod av ei familiegruppe med sauer, og inne ved Koltjørnin stod to hester på skogsbeite og duppet av under et par trær. Friluftslivet hadde tydeligvis tatt på.
På denne etappen var det nesten ikke biltrafikk, bare et par syklister. Vi kunne sykle sosialt, side om side, og utveksle synspunkter på det som vi opplevde langs veien. I motsetning til når en kjører på fire hjul, er det ingenting som unngår ens oppmerksomhet når en er på to hjul. Ved Jonsvatnet undersøkte vi ei død stokkand, og ved ski-stadion på Jervskogen spratt en hareunge frem på veien rett mot oss. Ikke engang ei død humle i veibanen, eller sommerfuglene som svermer på villblomstene i veikanten, unngår vår oppmerksomhet.
Skivebrems best
Etter et lengre, flatt parti gjennom dette naturområdet, ble veien bratt ned mot Leksdalen og Selbuveien. Det var her vi for første gang erfarte at skivebremser er å foretrekke fremfor bremser med klosser – i det minste når klossene er slitte. Midt nede i bakkene luktet det svidd av bremseklossene til fotografen. De var glohete å ta på. Han vurderte å gå, men fortsatte ned med bremser som skrek mot metallet på felgen. Det gikk bra.
Etter en svett halv dag på sykkelsetet nådde vi Hegra. Vi bestemte oss for å la medbrakt hermetikk forbli i sekken, og peilet oss inn på Hegramo Cafe. Kjøttkake og saltkjøtt fristet mer.
På tunge mager sneglet vi oss opp gjennom Skjelstadmark til Borrås (ikke Borås – det ligger i Sverige). Planen var å campe for natta ved Ausetvatnet, men i stedet trampet vi på videre. Et slit å komme seg opp til Buland. Men vi var tipset om en ypperlig vannkilde midtveis i bakkene. Vannet her holdt hva det lovet, og ga nye krefter.
Natterast i lavvoen skjedde ved Bulandsvatnet, omtrent midt på grensa mellom Stjørdal og Levanger. Dagsetappen var cirka 70 km.
Elgens rike
Det var naturopplevelser vi søkte da vi planla denne turen lengst vekk fra hovedferdselsårene. Nå fikk vi uttelling. Vi våknet til kurrende duer og intense, tynne pipelyder fra beitende meisefamilier på jakt etter insekter. Langs veien var det markjordbær og noen snart modne molter – forhåpentligvis uten noen gang å ha vært sprøytet på. En elg spratt i skjul over en åskam. Vi forsto at dette er elgens rike – ikke bilistenes.
I Markabygda stoppet vi for å betrakte ei elgku som beitet i åkerkanten. Ei lokal dame passerte. Elgen estimerte hun ikke, men hun spurte hvor langt vi hadde syklet. Vi svarte som sant var, at vi kom fraTrondheim.
– Å, ikke lenger, var svaret før hun forsvant bak svingen. Hun lot seg ikke imponere verken av elgen eller oss.
Trønderbanen tilbake
På Verdal stasjon rullet vi så å si rett inn på en av Trønderbanens hyppige avganger. Etter en kort betenkning om mulighetene for å få med sykkel på toget, blir vi ytt topp service av overkonduktør Tor Arve Sandstad.
– Barnevogner og rullestoler må prioriteres. Men vi er smidige, sa Sandstad.
Turen på bakveien ble avsluttet med en behagelig retur på skinner til Trondheim.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her