I 2005 skjedde det noe med Oslo-jenta Line Yang Stousland (33). Tidligere hadde hun oppsøkt sol og sjø i feriene, slik man ofte gjør når man kommer fra et land langt nord. Men i 2005 bestemte hun seg for å oppfylle drømmen om å se Machu Picchu, og meldte seg på en treukers tur til Peru med Hvitserk & Eventyrreiser.
– Turen til Peru ble en øyeåpner for meg. Jeg skjønte plutselig hvor mye det var å se og oppleve i verden. Strandferier fremsto ikke som så innmari kult lenger, sier Line.
Hun hadde knapt nok pakket ut av ryggsekken etter Peru-turen før neste tur var booket. I løpet av de neste feriene besteg hun Kilimanjaro i Tanzania, Elbrus og Russland og Aconcagua på grensen mellom Chile og Argentina.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her
– På disse turene var det to typer mennesker. De som hadde et mål om å bestige en konkret topp og som slo seg til ro når de hadde nådd målet, og de som ble bitt av basillen og bare ville ha mer og mer. Jeg tilhører definitivt den sistnevnte gruppen, sier Line.
Tur med bildekk
Det var på turen til Aconcagua at noen begynte å snakke om å krysse Grønland på ski, og lurte på om ikke det kunne vært noe for Line, hun som i løpet av ett år hadde besteget flere fjelltopper enn folk flest gjør på et helt liv.
– Først tenkte jeg at det ville være umulig, for jeg hadde knapt gått på ski de siste 15 årene. Men turkameratene mine beroliget meg, og fortalte at det handlet mer om fysisk og psykisk styrke enn om skiteknikk. Jo mer jeg tenkte på Grønland, jo mer lyst fikk jeg. Jeg snakket med flere som hadde gjort det og leste alt jeg kom over av Grønland-stoff, forteller hun.
Det var ikke lysten det sto på. Spørsmålet var om det var fysisk mulig.
– Jeg er 1,58 høy og veier 52 kilo. Når man krysser Grønland må man trekke en 60 kilo tung pulk. Jeg måtte undersøke om det faktisk gikk an, når man er så liten som jeg er, sier Line.
Etter at hun hadde bestemt seg, satte hun i gang med målrettet trening. Målrettet trening vil i dette tilfellet si å gå lange turer med tung sekk. Eller å dra et par bildekk etter seg gjennom Østmarka.
– Vennene mine spøkte med meg. «Nå skal Line på tur med kokebøkene sine igjen», sa de. Jeg fylte sekken med alt fra kokebøker til blylodd får å få skikkelig trening når jeg gikk tur. Dessuten trente jeg med bildekk for å forberede meg på å dra pulk. Akkurat den treningen måtte jeg legge til sene kvelder. Absolutt alle jeg møtte stoppet meg og lurte på hva i huleste det var jeg trente til, sier hun.
Mikronivå
Da maivarmen endelig kom til Oslo, satte Line og åtte spente turkamerater seg på flyet til Grønland. De hadde trent i et år og forberedt seg på alle eventualiteter. Mens venninnene gledet seg til å innvie de nye sommerkjolene, gledet Line seg til å innvie soveposen i dun til 8000 kroner.
– Det var en veldig spesiell stemning på flyet. Det var nesten uvirkelig at det vi hadde planlagt og trent mot i et helt år, endelig var i gang, sier Line.
På flyturen fra Oslo til Grønland ble det mye snakk om vær og føre. Og nettopp vær og føre skulle vise seg å bli det viktigste i livet de neste ukene.
– Man får dratt alt ned på et mikronivå. Det som blir viktig er at været er greit, at pulken glir bra og at man får nok mat, drikke og hvile, sier hun.
Ensformig
Line beskriver dagene over Grønland som ekstremt like.
– Det var nesten noe militært over opplegget. Vi ble vekket klokken seks, spiste frokost og forberedte dagen. Presis klokken åtte begynte vi å gå. Vi gikk alltid 50 minutter, før vi hadde 10 minutter pause. Vi hadde aldri 12 minutter pause. To minutter her og to minutter der, det blir mange minutter tilsammen, sier Line.
Menyen var også relativt monoton. Havregrøt til frokost, knekkebrød til lunsj og gryterett til middag. De ti minutters pausene ble brukt til å gi kroppen påfyll i form av sjokolade, kjeks eller nøtter. I løpet av en dag spiste ekspedisjonsdeltagerne en kilo snacks hver.
Utenom pausene snakket deltagerne lite sammen. Var det dårlig vær, snakket de ikke i pausene heller. Det var med andre ord gode muligheter til å tenke seg om.
– Man blir utrolig godt kjent med sin egen kropp og sitt eget hode. Innimellom ble jeg lei av meg selv. Dessuten ble jeg lei av å ha sanger på hjernen! Jeg hadde «Never Ending Story» på hjernen store deler av turen, ler Line.
At nettopp den sangen valgte å feste seg, er neppe tilfeldig. For Line innrømmer at det av og til føltes som en uendelig reise, turen hun hadde lagt ut på.
– Det var helt hvitt på alle kanter, og det var egentlig ingenting å se på – naturen var lik hele tiden. Følelsen av å være helt isolert var noe av det som appellerte til meg på forhånd. Man er helt alene med naturen. Det høres kanskje kjedelig ut, men jeg er ærlig når jeg sier at jeg sjelden har kost meg så mye som på turen over Grønland, sier 33-åringen.
Hun innrømmer at det var hardt iblant. At dagene ble lange og at viljestyrken ble utfordret.
– Men når jeg følte det var tungt, tenkte jeg bare at jeg skulle holde ut til neste pause, og da ville det sikkert bli bedre. Og ble det ikke bedre etter den pausen, ville det helt sikkert bli bedre etter neste pause der igjen, sier hun.
Og selv om dagene var lange, krevende og monotone, var det alltid små lyspunkter å glede seg til. Mobiltelefoner virker ikke på Grønland, men guidene hadde med satellittelefon, og hver kveld fikk de ringt inn værmelding og hilsener fra Norge, som venner og familie hadde sendt via Hvitserk & Eventyrreisers nettside.
17. mai ble feiret med taler til frokost, flagg på pulken og fest med akevitt og konjakk på kvelden. Men klokka 22 var alle trygt nede i dunsoveposene sine. Man lar ikke ting skli ut når man er på ekspedisjon.
Sydpolen
I tre uker var alt hvitt. Da de endelig så fjellene ved Isortoq på østkysten, og skjønte at de snart var fremme, var ikke reaksjonen slik Line hadde ventet.
– Jeg hadde trodd det skulle være skikkelig stort å komme frem, men det eneste jeg følte var vemod. Jeg ble utrolig trist da jeg skjønte at det bare var én dag igjen, og at eventyret gikk mot slutten, sier hun.
Hun hadde savnet kjæresten i Oslo og familien, som møtte opp med flagg og champagne på Gardermoen. Men bortsett fra de nærmeste var det lite hun savnet på ferden over Grønland.
– Det største sjokket var å komme tilbake til Oslo. De første ukene følte jeg meg helt bombardert av byen. Det var så mye lyd og så mange farger. Også var det utrolig varmt, erindrer Line.
Hun tilhører fortsatt den gruppen som aldri får nok av eventyrlige turer, men med en kjæreste uten hang til det ekstreme, blir det færre ekspedisjoner nå enn tidligere. Det hender til og med at hun tar en helt vanlig badeferie. Men turen til Grønland blir helt sikkert ikke den siste strabasiøse ekspedisjonen for Oslo-jenta.
– Den store drømmen er å gå til Sydpolen. Men det koster 400 000, så det spørs nok om det kommer til å forbli en drøm, smiler hun.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her