Kattenes engel

I seks år har Kirsti Wangberg (44) brukt mesteparten av tiden sin til å redde Trondheims hjemløse katter. Dem hun ikke har invitert inn i sin egen stue, har hun skaffet rom til i herberget.

Saken oppdateres.

De fem firbente som for tiden bor sammen med henne i leiligheten på Svartlamoen, er katter hun stort sett har overtatt fra folk i nabolaget. Kirsti har det ikke med å si nei, når noen ber henne om en tjeneste. Om sommeren, når naboer og venner reiser på ferie, tar hun mer enn gjerne på seg å passe kjæledyrene til eierne kommer tilbake. Der det er hjerterom finnes det alltids husrom, mener hun. Likevel, akkurat i disse dager slipper hun verken journalister eller andre fremmede innenfor dørstokken hjemme. Det er fordi vegger og gulv er fylt opp av varer hun har samlet inn til loppemarkedet hun skal være med å arrangere til helga.

- Huff, det ser ikke ut hos meg. Men vi mangler lagerplass, så nå får jeg bare holde ut med rotet til varene kan fraktes til Bispehaugen skole. Tanken på at det folk har til overs, kan redde livet til noen ulykkelige puser, gir entusiasten motivasjon så det holder.

Kattehjemmet

Som primus motor for Foreningen for omplassering av dyr (F.O.D.) i Trondheim, er det mye å henge fingrene i. Flere ganger i uka tar Kirsti bussen til katteherberget på Smistad, som for tiden huser et femtitalls hjemløse katter. De siste årene har storparten av tida gått med til jobben i den idealistiske foreningen i Trondheim. Hun har vært uføretrygdet siden hun var atten, men har alltid prøvd å

bidra med det hun mener er samfunnsnyttig. Hun har tro på at det nytter å løfte i flokk, og de siste årene er det dyrenes behov for et bedre liv som har fått hele oppmerksomheten, nærmest døgnet rundt.

- Ja, jeg har vakttelefonen på hele tiden. De stakkars dyrene trenger noen som kan redde dem når det gjelder, og da blir det vanskelig å gjøre seg

utilgjengelig.

Hun er opptatt av å få med at det er mange flere enn henne som fortjener oppmerksomhet for mye gratisarbeid.

- Det er mange som er med og støtter opp om arbeidet vårt, blant andre dyrekjære studenter som melder seg for å ta i et tak. Og har vi mange andre trofaste medhjelpere som i mange år

har bidratt med både praktisk arbeid og økonomisk støtte.

Men det er ingen tvil om at Kirsti er en viktig pådriver, som sørger for at tingene fungerer som de skal.

Gartner'n og Gåsbakk

Hittil i år har rundt 160 katter fått et nytt liv, takket være velgjørerne i F.O.D. Trondheim. Alle dyrene blir i første omgang sendt til rehabilitering på

Høgheim. Noen trenger tid til

å venne seg til kontakt med mennesker, mens andre rusler tillitsfullt rundt i luftegården. Samtlige er behørig registrert med foto og navn i permen.

- Hei, Per Ottar. Kirsti løfter forsiktig en svart og hvit lodden klump i været. Arret på nesen vitner om at han har levd et tøft liv før han ble funnet.

- Da han kom til oss var han sterkt preget av å ha gått for lut og kaldt vann i lengre tid. Han var nok fryktelig sliten av å jakte på mat. Jeg synes han har så

vemodige øyne, sier Kirsti.

Nå er det bare å håpe på at noen vil gi både ham og de

andre et godt familiehjem til vinteren. I burene langs veggen sitter flere og håper, Gartner'n, Kaj Egil, Pia Lise og Gåsbakk. Etter mange års drift er navnelista nærmest oppbrukt.

- Alle skal jo ha et eget navn. Jeg prøver å være kreativ, og det hender jeg av og til ender opp med navn på venner og bekjente i nabolaget, humrer matmor.

Kjenner alle

Hun har derimot ingen problemer med å skille kattene fra hverandre, når vi går langs rekka i «gjesteavdelingen». Navn, alder og stedet de ble

funnet ligger som spikret i

bakhodet.

- Han her hadde det forferdelig vondt da vi fant ham.

Hun holder opp et røntgenbilde som tydelig viser en skadet dyrekropp med hoftebrudd på høyre side.

- Jeg tror han skjønner at han må ligge stille og være tålmodig for at han skal bli bedre. Katter er kloke, de skjønner godt at vi prøver å hjelpe dem.

Gjennom årene har hun

tilegnet seg mye kunnskap om dyrene. Kroppsspråket gir henne fort en pekepinn på hvilke personligheter hun har med å gjøre.

- De er som oss mennesker, noen liker å bli kost med, mens andre helst vil være i fred. Ingen er like og det synes jeg er så kult. Det er det jeg liker med katter, de er selvstendige og går sine egne veier.

Alltid på vakt

Mens vi sitter og prater kimer telefonen i ett sett. En mann fra Melhus melder fra om en stripet tigergutt som lenge har streifet rundt i nabolaget. En annen må ha hjelp til omplassering på grunn av allergi.

- Jeg får rundt ti henvendelser daglig, alt fra klager på villkatter i nabolaget til folk som av en eller annen grunn ikke lenger kan ha kjæledyret sitt.

Noen telefoner kommer

såpass langveis fra at det er praktisk umulig å hjelpe til.

- Klokka halv tolv i går kveld, ringte ei dame om en kanin utenfor et hus i Øvre Eiker.

Hun medgir at hun også får noen sinte telefoner inni mellom. Ofte er det fra folk som er lei av kattepiss i hagen, eller av levenet utenfor soverommet om natta. Hun forsøker å svare så hyggelig hun kan, hun er velsignet med mye tålmodighet så det skal noe til å vippe henne av pinnen. Det eneste som bekymrer henne litt, er om det finnes noen som er villig til å ta over ansvaret for driften når det blir nødvendig.

Ønsker fri julaften

- Det er ikke så lett å finne folk som har nok tid og interesse til å holde på med dette, sier hun.

Det er imidlertid ingenting som tyder på at hun selv har tenkt å gi seg med det første.

- Blir du aldri lei, Kirsti?

- Nei, men jeg håper jeg kan ta fri julaften i år. Det hadde gjort seg . . .

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå