De små, gule vesenene kalt minions har ett eneste mål med sin tilværelse, og det er å tjene den grusomste sjefen som finnes. Opp gjennom historien har de lett etter slemme ledere, og i "Minions" følger vi tre av de gule småttisene kalt Stuart, Kevin og Bob ut på ny jakt, etter en periode med økende skurketørke.
Det er hippieåret 1968, og de tre setter kurs for en superskurk-kongress i håp om å finne en ny sjef blant de slemmeste av de slemme. Den utvalgte blir en hengslete dame ved navn Scarlet Overkill, som planlegger å bli historiens første kvinnelige superskurk. Forviklingene begynner når ferden går til England og frøken Overkills planer om å bli dronning ikke går helt som de skal.
"Minions" er en spinoff-sak, basert på "Grusomme meg"- filmene. Minions i hovedrollene gir en lett enerverende opplevelse, med overflod av snålt tullespråk og småhysterisk væremåte. Øvrige karakterer fremstår som sjablongaktige og underutviklede, og en blir sittende med en følelse av å ha sett mye som ligner på dette i andre animasjonsfilmer. Det beste er musikken, litt godlynt parodi på erkebritiske særegenheter samt noen småartige tidsreferanser til 60-tallet, som når vaktene ved Tower of London bryter ut i et sangnummer fra "Hair". Den animerte versjonen av dronning Elizabeth gjør også susen, i en film der det meste annet bærer preg av oppkok på tidligere filmer. Historien fremstår som overkonstruert, og generelt er også identifikasjonsfaktoren litt for lav.
"Minions" treffer ikke helt, det blir for formelaktig og filmen etterlater heller ikke noe varig inntrykk.