– Jeg blir alltid pissredd når jeg skal skrive noe som skal ut i offentligheten. Det er aldri artig å angripe folk. Men så er det jo noen som inderlig fortjener det, da ...

Daniel Johansen smiler smålurt, som om det er noe han vet, men som han ikke sier. Man får følelsen av at han alltid er et steg foran deg. For dette er en smart jævel, er vi blitt advart.

Han sitter framoverlent, smått trippende, med en nytraktet kopp kaffe mellom hendene og en fersk posesnus i overleppa. Ubønnhørlig trimma femdagersskjegg og det som svigermødre kaller «kul sveis». Hadde man ikke visst bedre, så kunne man tro at han var en ung trendy alternativ rockemusiker med tusenvis av følgere på Twitter.

Selverklært nerd med smågubbete interesser er likevel nærmere sannheten. Men den unge kunsthistorikeren, som står bak doktorgradsavhandlingen «Da makten fikk et ansikt – Den offentlige iscenesettelsen av kongemakten under det tidlige dansk-norske eneveldet», har en helt egen evne til å bryte overflata.

– Man må ut og veive og kauke litt skal man få noe gjort. Altså, jeg setter også pris på stillfarne teoretikere. Mange av mine beste venner er teoretikere. Og det trenger vi, men det passer ikke for meg.

– Det er helt tragisk

Man kødder ikke med Daniel Johansen. En retorisk mester, sier selv hans argeste meningsmotstandere. En fremtidig beslutningstaker, spår andre.

– I så fall vil jeg gjøre noe med hvordan man utvikler denne byen. Arkitektmiljøet ser dessverre på seg selv som tjenesteytere når de burde vært vekkelsespredikanter. De gjemmer seg når debatter om arkitektur starter opp. Har du hørt noe slikt?

Volumet og tonefallet går litt opp på slutten av setningene når han havner på en tirade som denne. Han hisser seg selv opp over innholdet i det han sier.

– De store utbyggerne vet jo kun sitt eget beste fem år framover. Når slike skal legge premissene for byutviklingen, skjønner du jo at det ikke går bra. Når lederen for E. C. Dahls Eiendom står midt i et 1000 år gammelt bysentrum og snakker om at dette ikke skal bli gamleby! Da skjønner du hvordan det ligger an …

De forstår jo ikke at auraen av de 1000 årene er én av hovedfaktorene som gjør deres egne eiendommer attraktive! Nå vil de begynne å rive det ned igjen. Og de aller fleste politikere tror av en eller annen merkelig grunn at det å danse etter denne bittelille gruppens pipe tjener de mange. Det er helt tragisk, sier han med et håp om å bli hørt.

Det vil i så fall ikke være første gang noen hører på hva han har å si.

Husokkupanten

Allerede som 14-åring ble han intervjuet av Adresseavisen om sitt politiske engasjement, og året etter havnet han på Dagsrevyen etter å ha plasket rundt i kano i Oslofjorden for å demonstrere mot Kjell Inge Røkkes storslåtte speedbåtrace. Samme år ble han også med på sin første husokkupasjon i Trondheim.

– Jeg møtte en hel fargepalett av folk på venstresiden. Alt fra pottesure marxist-leninister til de opprørsromantiske punkerne, som stablet murstein i vinduene for å forberede krig mot politiet, og ikkevoldsfolk som bar mursteinen ned i bakgården igjen. Så hadde vi dopdealerne som prøvde å etablere seg i huset for å drive på med sitt.

Han ble ikke boende, for å si det sånn.

– Vi ble hivd ut, gikk inn igjen og ble hivd ut én gang til. Så gikk vi inn igjen og skulle barrikadere oss. Da brøt det hele sammen. Vi var jo bare unger, og nesten alle måtte hjem til foreldrene sine fordi de skulle på skolen.

Da det smalt

I dag driver han mer med skriftlig aktivisme.

Med akademisk presisjon har han de siste årene bombardert offentligheten med tanker om alt fra elendig arkitektur, feilslått byutvikling til rasering av fugleliv på Ørlandet. Prominente politikere tagges i innlegg på Facebook der 32-åringen blant annet sabler ned planene for Leüthenhaven, og han går kritikere i møte med argumentasjonsrekker som krever at man trykker på «les mer»-knappen.

– Det er både ubehagelig og spennende. Som oftest skjer det ingenting når jeg publiserer ting, men noen ganger så smeller det.

Smalt gjorde det til gagns 28. april, da han i en kronikk i Adresseavisen gikk rett i strupen på den kjente NTNU-profilen Trond Andresen. Sistnevnte hadde i flere år båret en plakat lydende «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporings-taktikk» i 1.mai-toget. Jødehets, kommenterte Johansen, og dermed gikk startskuddet for en debatt som skulle bre om seg til flere av landets største medier og aktivisere flere skarpe penner.

Det endte med at Andresen måtte finpusse budskapet på plakaten sin.

– Det ble action, det ja. Jeg har selv vært engasjert i Palestina-arbeid i en årrekke, men det må da være mulig å ha to tanker i hodet på én gang. Debatten tvinges for ofte inn i ytterligheter, og når jeg hører på noen av gammelkommunistene, tenker jeg at det må ha vært en kollokviegruppe på 70-tallet som gikk av hengslene. Jeg mener Andresen går imot alt det venstresida skal stå for.

Tverrpolitisk vennskap

For Johansen står fremdeles godt plantet på venstresida i politikken, dog med tverrpolitiske krumspring om saken krever det. Han står oppført som tredje vara på SVs bystyreliste, uten at det helt var planen.

– Jeg bestemte meg tidlig for at partipolitikken ikke var noe for meg, men jeg ønsker å bidra med det jeg kan noe om. Partipolitikk er frustrerende, og det er fryktelig mye irrasjonelt i den politiske modellen. Spesielt irriterende er spillet hvor vi stemmer ned gode saker bare fordi de fremmes av opposisjonen.

Det verste han vet er folk som gjemmer inkompetanse bak titler og som sparker nedover.

Han er gira nå. Går rundt i rommet og snakker ustanselig. Hvor finner egentlig denne mannen krefter og sitt brennende engasjement for så mange forskjellige saker? Han siterer alt fra Ludvig Holberg til Margaret Thatcher og fordums schizofrene konger i et forsøk på å forklare.

Plutselig, tilsynelatende ut av intet, har han snakket på inn- og utpust om kulturlandskapet rundt Austrått i en halvtime. Journalisten har for lengst falt av lasset. Her må det rekapituleres.

– Jeg vokste opp i ei ganske spesiell grend på Ørlandet. Naboene var oppfinnere, kunstnere, lærere, hobbybønder og ordentlige bønder, lokalhistorikere, filmregissører og musikere. Felles for alle var at de var glødende opptatt av historie. Det var en rød tråd i nesten alt alle holdt på med, og det som var sentrum for hele samtalen var Austråttborgen og bygdas historie. Det å ha vokst opp i skyggen av Norges eldste og mest utspjåkete herregård har nok formet meg enormt.

Da familien skulle flytte til Trondheim, ble 13 år gamle Daniel forbanna og truet med å bli narkoman om han ble tvangsflyttet til byen. Selv om det ble med smugrøyking, sier det litt om hvor mye han elsket hjemstedet.

Kom tilbake

I tillegg til å ha en 75 prosent stilling ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, har 32-åringen i dag også en 50 prosent stilling ved Ørland kultursenter. Her har han på eget initiativ gått i bresjen for å få gjennomført en kartlegging og restaurering av herregårdslandskapet rundt Austråttborgen.

Miljødirektoratet og Ørland kommune bevilget i 2014 mer enn seks millioner til gjenåpning av historiske veier her. En uke etter ga Forskningsrådet 5,1 millioner kroner til forskning på hagene. I juni starter arbeidet opp under ledelse av universitetet på Ås.

– Dette blir den største kartleggingen av et hage- og parklandskap noensinne gjort i Norge!

Nå spruter det spytt ut av kjeften når han prater. Han virker nesten full, og han er sikkert en av få i dette landet som klarer å si ordet «parklandskap» med ektefølt intens lidenskap.

– Her er det 10 000 mål med kjempeverdier!! Det gjelder bare å gjøre det sanselig for folk og forsterke de kvalitetene som ligger i stedet. Ørlandet trenger dette etter baseopprettelsen. Området er inne i en kritisk fase. Historien er et fint redskap for å minne folk på alt som har skjedd, og hva som er mulig å få til. Folk her fortjener nå å skumme fløten av alt det forfedrene har betalt for.

«Gjør det, gjør det, gjennomfør det»

Det sies at det bare tar sekunder fra Daniel Johansen får en idé til han hiver seg over telefonen. Gleden over å få utrettet noe er en drivkraft sterkere enn noe. Han omtaler seg selv som en prosjektmaker. Selv om vi også har innsideinfo på at det ofte kommer flere ideer ramlende enn det som er praktisk gjennomførbart.

– Det kan nok stemme, men det har alltid gitt meg kick å jobbe med prosjekter som gir fysiske resultater. Jeg får vanvittig stor tilfredsstillelse av å utvikle en idé, få den forankret, få den finansiert og se at den reiser seg som en fysisk struktur. Gammeldags i hodet, muligens, men i mange år var jeg av en eller annen grunn mer tilfreds med to bulkete bandøvingsbrakker jeg fikk samlet inn penger til å få satt opp på UFFA-tomta enn av masteroppgaven min.

Plutselig bjeffer det i bakgården utenfor Thomas Angells Stuer i Kongens gate.

– Å ja, vi som bor her har to skotske terriere som går litt på rundgang mellom leilighetene, forklarer Johansen, som har bodd i huset siden 2005.

Den ærverdige trehusbygningen ble oppført i 1770 og var i utgangspunktet beregnet på eldre, fattige, men aktverdige, kvinner av borgerstanden. I dag eier Johansen sammen med tre andre den fredede bygningen, som rommer seks boenheter.

Kunstverk av den nære samarbeidspartneren Håkon Gullvåg og den lokale maleren fra Ørlandet, Ole Juul, samt et portrett av kong Christian den 7. henger på veggen. Stuen vi sitter i har innredning i jugendstil og materialer fra flere historiske bygninger i byen.

– Jeg er ingen handyman, men har lært meg å male, legge tapet, pusse, lakkere og restaurere vinduer og dører. Jeg brukte en hel påske på å fikse dasslokket, som er fra 1923. Jeg pusset av flere lag med urin og lakkerte det på nytt, ler han.

Idrett, nei takk

Han tar oss med inn i det som må sies å være husets juvel. En enorm kirkesal, med prekestol, langbord, flere meter under taket og majestetisk kunst på veggene. Salen er pusset opp slik at den i stor grad fremstår som den opprinnelig gjorde for over 200 år siden. I et hjørne står et ødelagt pumpeorgel.

– Det er nok det eneste her som ikke er fikset, sier han og røper samtidig at han tidlig la karrieren som pianospiller på hylla.

Det er egentlig et fåfengt spørsmål på dette tidspunktet, men hva med Daniel Johansens idrettskarriere? Svaret overrasker nok ingen.

– Far min fikk meg til å prøve det meste da jeg var yngre. Fotball, håndball, ski, orientering, friidrett og stuping, av alle ting. Det gikk sjelden mer enn én dag, så sluttet jeg. Jeg syntes ganske enkelt det var gørr kjedelig. Det er noe med den unisone hyllesten av idretten jeg misliker, da den ofte er et reir for dårlige holdninger. Spesielt homofobien og kvinnesynet man finner innen mange idrettsgrener, sier Johansen, som også i en periode var leder for Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) i Trøndelag.

I ungdomsårene fant han ut at han liker både gutter og jenter.

– Ja, akkurat det der er vel ikke mer komplisert enn det, sier han.

Hobbyjobb

Tegneinteressen skulle han dog gjerne ha fått dyrket mer enn han har fått de siste årene. En gang i året får han derimot tid til å «game» litt med en kompis. Da går det i strategispill som Sim City og Colonization. Men stort sett går eventuell fritid med til å mekke et ostesmørbrød, slenge seg på sofaen og se «Game of Thrones», «Mot i brøstet» eller gamle Leif Juster-sketsjer.

– Hodet trenger en utblåsning mellom slagene, og da må jeg ha noe som nesten ikke har innhold. Men det er nok slik at arbeidet sluker mesteparten av tida mi. Jobben er hobbyen min. Jeg er så inni disse prosjektene at jeg tar dem med meg til sengs og våkner med dem. Jeg har nok venner som er flinkere til skru av enn det jeg er …

Og venner er det nok av. 1728 i tallet på Facebook, selv om en stor del av disse må sies å være en del av nettverksbyggingen. De som kjenner ham godt sier at han er en raus og omtenksom fyr å ha som venn og som er meget god til å holde kontakten.

– Det er veldig fint å høre, men jeg føler jeg kunne gjort mer. I løpet av arbeidet med doktorgraden var jeg altfor dårlig til å pleie vennskapene mine. Det er så mange som har fortjent mer. Men det er utrolig viktig for meg å ha så mange gode, nære venner som jeg har.

De var spesielt gode å ha i 2008, da ting gikk litt på tverke. Det var mange intriger og mye rot innad i LLH, og det var svært krevende å stå i stormen og ta upopulære avgjørelser.

Da tumultene endelig hadde lagt seg der, tok en venn livet sitt.

– Vi hadde avtalt at jeg skulle besøke ham klokken fire, men jeg somlet og ble forsinket. Jeg klarte ikke å komme gjennom til ham på telefon mens jeg løp rundt på Elgeseter og prøvde å finne huset. Han hadde nettopp flyttet. Da jeg endelig kom fram, hadde ambulansen akkurat kjørt bort med ham …

To måneder etter det døde bestefaren. En mann som hele livet snakket om det å vokse opp som fattig og bortsatt unge. Han møtte aldri faren sin, døde nesten av tuberkulose, men han overlevde, tok utdanning og brukte de siste 25 yrkesaktive årene som rådmann i Rissa. En mann som kranglet om politikk så busta føyk og elsket å diskutere. Lyder det kjent?

– Han var et stort forbilde for meg. Dessverre døde han rett før jeg fikk tatt doktorgrad. Jeg skulle så gjerne ønsket at han fikk oppleve det, så det å fullføre den fikk en egen dimensjon. Jeg husker jeg sto på ei bro nyttårsaften det året sammen med en av mine beste venner og skålte og gråt for at året omsider var over.

– Og etter det har det egentlig bare gått oppover!

Tre om Daniel Johansen:

Håkon Gullvåg, venn og samarbeidspartner

– Han er en kurator med et skarpt blikk, og vi har et godt samspill. Hans arbeid har vært uvurderlig i forbindelse med mine prosjekt. Han er en sjelden skikkelse med mange nedslagsfelt – en av disse «unge gamle», med mye i bagasjen allerede i ung alder. I tillegg er han glad i det gode liv. Det er hans fortjeneste at jeg har en brukbar samling sigarer liggende hjemme. Og han er en glimrende kokk! Typisk Daniel. Alt han gjør, gjør han skikkelig.

Venke Aarethun, venn

– Jeg husker ham fra den tida han gikk på Steinerskolen og vandret rundt i byen her med rutete jakke og pipe i munnen. Etter hvert ble jeg kjent med ham gjennom flere Midtøsten-prosjekt. Daniel er en ung mann som imponerer meg voldsomt. Hans kunnskapsnivå er helt unikt, og han kan holde lange foredrag om hva som helst – foruten idrett da. Det er artig å høre på ham, og han deler kunnskapen sin raust. Så kunnskapsrike folk er ofte litt enspora sosialt, men han evner også dette med å se andre, være omsorgsfull, snill og morsom. Han er veldig lett å bli utrolig glad i. Han er unik.

Snorre Valen, kompis og partifelle

– Jeg har bodd med Daniel i noen år, og det er en fantastisk opplevelse. Med protestantisk arbeidsmoral løfter han deg etter nakkeskinnet, men vet også når han skal plukke deg opp. Han ser potensialet i menneskene rundt seg og klemmer litt på dem. Han er selve oppskriften på selvrespekt. Det er få jeg kjenner som er sånn. Men hva skjer nå når doktorgraden, oppussingen og Ørlands-prosjektet er i havn? Han blir jo gal når han ikke har noe å gjøre. Det som er sikkert, er at han kommer til å bli den kuleste fyren på gamlehjemmet.

Tur i Austråttlunden: Daniel sitter ved den fredede Austrått-eika på midten av 80-tallet. Bak står oldefar Hjalmar, mor Britte og farfar Ottar. Foto: privat
I rampelyset: Intervju med den da 14 år gamle Daniel som aktivist for SOS-Rasisme. Foto: marte garmann
NRK-debut i 1998: Daniel i midten som en av tre skuespillere i Ungdomsserien «De utvalgte». Foto: Leif Knutseth
Jobbet som guide: Daniel viser Boris Jeltsin rundt på Austrått i 2004. Jeltsin avbrøt guidingen og ville ha vin. Foto: DAN ÅGREN, ADRESSEAVISEN
Kjent for kokkekunster: Siden Daniel jobber med hobbyen sin, lager han mat på fr i tiden. Her lager han desserter fra en kokebok fra 1700-tallet. Foto: Terje Visnes, Adresseavisen
Blikk for kunst: Daniel ble kjent med Håkon Gullvåg da han var kurator på Gullvågs Gaza-utstilling i Trondheim kunstmuseum i 2009. Dette ble det første av flere samarbeidsprosjekter. Foto: Glen Musk, ADRESSEAVISEN