«Pstereo». En skjør liten sommerfugl med ringer under øya og med ville hester under hatten.

Jo da. «Blodig alvor na na na na na» traff hardere og fikk meg mer ut av fatning, slik det første slaget alltid gjør, der jeg hver dag i flere måneder hørte den på walkman på vei til og fra Blussuvoll ungdomsskole. Der Kjartan, Prepple og Persi selv hadde gått, sikkert med mange av de samme lærerne, ti år før meg. DumDum Boys' debut var en forunderlig og litt farlig verden for en fjortenåring. En verden jeg følte meg relativt alene om.

LES PÅ PLUSS: - Å spille «Pstereo» på Pstereo-festivalens tiårsjubileum er for meg en no-brainer, sier Kjartan Kristiansen

Da var det noe annet med «Pstereo», som kom da jeg nettopp hadde startet på videregående. Som kom da vi begynte å ha fester, da vi kunne se det coveret overalt på alle gutte- og jenterom, med musikken i alle ghettoblastere og stereoanlegg. «Pstereo» var ikke til å unngå for noen det året, aller minst for oss et sted mellom 15 og 25.

I mellomtiden hadde det tatt av for alvor med «Splitter pine», et album som solgte 50 000 og førte bandet både til Roskilde og Moskva. DumDum Boys var for lengst vokst ut av Trondheim, metaforisk og bokstavelig – da de startet innspillingen i Nidaros Studio bodde alle så nær som Sola i Oslo. Selv var jeg 16, og nettopp startet på videregående. Ikke bare barnet lenger. Verden var ikke lenger delt inn i svart-hvitt, godt og ondt, den begynte å få lys og skygge. I takt med at verden foldet seg ut i all sin prakt og all sin gru, laget DumDum Boys sitt mest avanserte og poplekne album til dags dato. Kanskje noe fattigere på energi enn de to første, men desto rikere på farger, følelsesregister og uante muligheter. Ikke rart det traff.

LES PÅ PLUSS: Få norske band kan lage fest som DumDum Boys. Også på en torsdag, da!

Til tross for at sitarakkorden glir over i et karakteristisk Kjartan-riff på åpningen «En plass i solen», kontante «Plaster på såret» («jeg ringer dirty telefoner / til frøken ur») og selvsagt panserbeaten på «Metallic hvit», er «Pstereo» en utpreget finstemt affære, musikalsk sett. Mørket, faren og undergangsdriften var først og fremst å finne i tekstene denne gangen. Plata er innbundet i optimistiske åpnings- og avslutningsspor: Frihetsrocken i «En plass i solen» («evig sus og dus, evig grønn, evig ung») leder an, mens «Stort og svart» sørger for landing og jording der hjemme («glad jeg har et sted å gå»). De ti sangene mellom dem, derimot, er stappfulle av mørke drifter, begjær og paranoia. Mange og mørke netter, varme kvinner og kalde menn, i flukt fra tentakler som haler innpå og grafser etter hælene. Sjelen slåss med legemet, starter bilen og forsvinner i skyggene.

«Heller litt fjern, døden nær / enn helt sober dagen derpå» lyder Kjartans ord i Prepples munn i «Chop Suey». Det tjener godt som bilde på livssynet, en enveis seilas som koster alt, mer enn en 16-årig fotballgutt med blåøyd verdensbilde kunne fatte den gangen. Jeg tok kun de mest åpenbare dop- og sexreferansene - dobbeltbetydningen av «Tusen etasjer høi» sank vel så vidt inn, mens vendinger som «mellom dine lår er jeg din med hud og hår» ikke kunne misforstås og var et pirrende, men noenlunde sosialt akseptert alternativ til «Cocktail». Med mer livserfaring gjenoppdages nye ting, bedre og bredere lyssatt. Amfetamin-nasjonalsangen «Metallic hvit» og «Døden på Oslo S»-monsterhiten «Englefjes», side ved side med undervurderte låter som «Plaster på såret» og ikke minst min personlige favoritt «Uten et spor» - med sin slepende, sexy basslinje og den suverene tekstlinja «ingenting lever lengre / enn tiden / det tar å drepe det».

Men det fargesprakende sluttresultatet var ingen selvfølge. «Pstereo» var kulminasjonen av tre platers studio-råkjør, under knallhard og kravstor ledelse av produsent Roger Valstad i Nidaros studio i Fossegrenda. En mann som tok bandet gjennom en bratt oppoverstigende tretrinnsrakett, en prosess Sola har kalt «pining og læring». Bandet hadde til da vært i konflikt med seg selv, lydbildet (poppa) krasjet med selvbildet (pønka). Men denne gangen var de mer komfortable og omfavnet mulighetene teknologien ga. Kanskje er det derfor plata høres så avslappet ut? Her finner vi samplinger i fleng, fiffige effekter, fretless-bass, Brazz Brothers og joviale synth-støt. Begeistringen til tross, med høyere kunnskapsnivå følger nye krav. Underveis fikk Kjartan det for seg, godt oppmuntret av Valstad, at trommis Sola ikke holdt mål. Sola fikk to uker på å ta seg sammen og øve. Og øvde gjorde han, åtte timer om dagen, og kom tilbake som en bedre trommis. Sola fikk bli, samtidig ble det sådd et nagende tankefrø om at det egentlig ikke var Sola, men derimot bassist Persi, som var grunnen til at det ikke svingte så bra som det burde. Persi fikk sparken i 1993.

LES PÅ PLUSS: Trondheimrocken - midt mellom heimbrent og The Beatles

«Pstereo» endte opp med å selge 100 000, dobbelt så mye som braksuksessen «Splitter pine», og bandet gikk til topps på VG-lista for første gang. DumDum Boys ble allemannseie. «Eit opphavleg pønkeband blei produsert som om dei var Def Leppard» sier Yngve Sætre, i en kommentar ment mer som beundring enn spott, i den nye DumDum-biografien «En vill en». Sætre skulle komme til å produsere de neste fem av bandets plater – i et mer kameratslig og løssluppent innspillingsklima.

«Etter «Pstereo» var vi utvokste rockemusikere», sier keyboardist Atle Karlsen i samme bok. Vi følte oss bra utvokst, vi også, som hørte på og utviklet oss parallelt med bandet. Kanskje var det derfor «Pstereo» ble den siste DumDum-plata jeg elsket, sånn på ordentlig? Kanskje er det derfor bandets videre karriere bare har sklidd sympatisk forbi uten å sette merke i meg? Jeg vet vi er flere som har det sånn. Antagelig har det ikke mer med «oss» enn med dem å gjøre. De har laget gode låter og album senere, for all del, men de har ikke betydd noe for meg lenger.

Kanskje er det alder, kanskje er det så enkelt og banalt som at alt blir mindre spennende når det finnes overalt, når alle andre elsker det du elsker minst like mye. Det var «oss mot verden», nå var DumDum Boys blitt selve verden. Eller kanskje er det rett og slett sånn at de aldri har klart å toppe den rivende utviklingen som toppet seg med den mangefasetterte «Pstereo», som på uhørt vis klarte å forene punkenergi med popeleganse? Sånn går det gjerne, med årene klarer de fleste av oss sjelden å overraske andre, langt mindre oss selv.

Mitt kjærlighetsforhold til DumDum Boys er derfor kort og intenst, innkapslet i to år og tre plater, med «Pstereo» som naturlig endestasjon. Til sommeren får vi høre albumet i sin helhet under festivalen som har tatt dets navn. Vanligvis ville en DumDum Boys-konsert fått meg til å trekke på skuldrene, men ikke denne. Det blir ikke hverdagslig, tvert imot et etterlengtet møte med en kjærlighet jeg var klok nok til å sette en strek for mens leken fortsatt var bedre enn det meste.

I august vil månen være stor og rund, både den og vi vil være fulle. Men, når du ser opp, husk at der oppe er det mer enn småfugl. Der hviler mange engang bleke. Vi er dem de engang var. Sammen er vi Pstereo.