Som en litt gothere blanding av «Harry Potter» og «Twilight», med solide doser varulv og fantasy, er det lett å se tidsriktig kommersielt potensial i «Skyggejegerne: Demonenes By». At vår egen Harald Zwart har fått i oppgave å bringe Cassandra Clares bøker til det store lerretet, med åpning for flere oppfølgere, viser at Hollywood har tro på at den norske regissøren kan lage lønnsom storfilm for ungdommen.
Det blir interessant å se hvordan «Skyggejegerne: Demonenes By» gjør det kommersielt. Den surfer så tungt på tidens melodi at det blir påtrengende. Dessverre gjør den det nesten helt uten filmatisk eleganse, energi eller lekenhet. En del morsomme enlinjere liver litt opp. En del gode skuespillere dukker opp i biroller. Filmen har en del speisa action, men nesten ingen gode scener.
Det største problemet er at historien om ei ung jente mellom demoner, varulver og mennesker i dagens New York er fortalt så mekanisk at filmen tidvis er nær ved å se ut som en kalkun. Den buldrende musikken til islandske Atli Örvarsson viser at Carl Orff begynner å få en del å svare for i nyere filmmusikk. Dyktige skuespillere som Lena Headey (Game Of Thrones»), Jared Harris («Mad Men») og Jonathan Rhys Meyers (The Tudors») sliter i en berg-og-dalbane-ferd av en historie hvor mye av dramaet fortelles snarere enn å vises.
Mens Agent Cody Banks» (2003) og «The Karate Kid» (2010) visste at Harald Zwart kan gjøre grei, ungdommelig sjangerfilm med klisjeer servert med overskudd, er «Skyggejegerne: Demonenes by» gjennomgående middelmådig som film. Selv et av de få friske grepene, med å bruke Bachs musikk til demondetektor, klarer ikke samlebåndsproduktet av en eventyrfilm å utnytte særlig godt.
