Den siste heksa

På Støresmo satt i 1673 en lutfattig kone for bygderetten. Hun skulle forhøres av gauldalsfogden Jens Randulf om hun hadde gjort seg skyldig i å ha påført folk og fe i Gauldalen sykdom og ulykker gjennom ondsinnede trolldomsanslag. På bygdetinget var det trangt om plassen, alle bøndene ville se og høre henne forklare seg. Omstreiferen hadde i lengre tid gått rundt og vakt forargelse i gauldalsbygdene ved å tigge og true til seg mat. Når hun ble nektet dette, mumlet hun farlige forbannelser om at bøndene ikke lenger skulle nyte sin velferd. Etterpå hadde det skjedd at hester falt døde om, kyrne ville ikke melke og uforklarlige sykdommer rammet bondefamiliene.

Den ufyselige kona hadde kommet rekende ned i bygdene fra det ville fjellet, hvor det samiske folk streifet omkring. Kona var av samefolket og het Kirsten Iversdatter, men ble helst bare kalt «Finn-Kirsten». Bøndene hadde gjennom flere år nå og da møtt henne i bygda, men like brått som hun plutselig sto i døren, var hun like brått borte. Ingen visste egentlig hvor hun kom fra eller hvor hun gikk. Kona skremte bøndene, for «alle» visste jo at samene var i kontakt med de ville kaoskreftene, som verken prest eller Vår herre maktet å temme.

Samene var store heksemestere. De påkalte sine naturguder med runebommespill, som gjorde dem i stand til å se inn i fremtiden og formidle nyheter langt borte fra. De kunne med sin trolldomskunst finne tapte gjenstander og påvirke lykken i liv og næring. Bøndene betalte til samene for å få utført slike tjenester, men ellers skulle man være forsiktig med å omgås dem. Vakte man en sames vrede, kunne samen utløse gand, en ondsinnet prosjektiltrolldom som med sin kraft kunne slå en mann i hjel, ja endog hugge klipper av berg.

Den 18. februar 1673 ble hun anhold og fengslet av bondelensmennene Håkon Mo fra Horg og Ole Folstad fra Støren. Så ble hun satt i jern bak lås og slå i påvente av at rettssaken skulle komme opp. Under rettssaken mot henne på Støresmo nektet hun hardnakket at hun hadde utført noen ond trolldomskunst. Størens kapellan Peder Schjelderup og bygdeallmuen kunne likevel vitne om at omstreiferen ikke hadde søkt kirken regelmessig, slik alle innbyggere i riket var forpliktet til. Finn-Kirsten hadde flere voksne barn, og ingen av dem kunne hun dokumentere var født innenfor det kristne ekteskap. Barna var «avlet i hor». Finn-Kirsten ble for sine sakrale synder og ukristelighet dømt «fra sin hals», dvs. dømt til halshugging.

Etter dommen ble hun satt i varetekt på en av gauldalsfogdens skrivergårder, på Lund i Horg eller på Rimol i Melhus. Randulf hadde tidligere som fogd i Nordfjord fått en del erfaring med trolldomssaker.

Etter en tid i fogdens fangenskap får han ut av henne «at hun hadde gitt seg til djevelen og øvet trolldoms kunst, og at hun for fire år siden hadde tatt tjeneste hos djevelen, som henne forekom i en hunds gestalt, og mange ganger vært blant andre djevlers lemmer til fjells». Finn-Kirstens sak gikk dermed fra å være en kirketuktsak til å bli en trolldomsprosess, og den nye tilståelsen samsvarte med straffeloven for «rette trollfolk». Loven foreskrev bålstraff for dem som hadde «forbundet seg med Djevelen». Loven var fundert på en vitenskapelig disiplin kalt demonologi, som var et populært studium hos den velutdannede statselite i Europa. Forskningsobjektet var Djevelen, hans virkefelt og hans kontakt med mennesker.

Etter denne nye tilståelsen sendes saken over til Trondheim lagting. Hun overføres til fengsling i Erkebispegården og i stiftsamtmann Joachim Vinds varetekt. Hennes rettssak kom opp på Trondheim lagting 29. juni og 1. juli 1674. En viktig teori innenfor den demonologiske lære var at Satan alltid beordret sine tjenere til å opptre sammen. Under ulovlig tortur og forhør i stiftsamtmannens varetekt, legger hun ut over 30 personer som medsammensvorne. De utlagte var både velstående og fattige i Trondheim by og fremtredende bønder i Gauldalen. Finn-Kirsten tilstår bl.a at Inger Rognessens sønn Olaf skal ha besøkt helvete tre ganger, at Inger ved Bybroen har fløyet sammen med henne gjennom luften, og at Inger kan hvit magi og skadetrolldom. Hun bekjenner at Inger ba om å få gå i Djevelens tjeneste, men Djevelen hadde ikke gitt henne denne «æren» fordi hun bare hadde tjent ham i to år. Guri Tømmermanns hadde hun sett to ganger ri til fjells, men kunne ikke si om Guri selv red eller om noen red på henne. For Finn-Kirsten var saken med dette avgjort. Hun ble dømt og henrettet på et bål i Steinberget 12. oktober 1674.

Alle utleggelsene krevde rettslige undersøkelser og medførte en travel tid for øvrigheten i Trondheim by og Gauldalen. Trolldomsprosessen var en «snakkis» i bygd og by, og rykteflommen var enorm. Alt lå til rette for en bloddryppende heksejakt i Sør-Trøndelag.

Etterdønningene av hennes sak vedvarte til 1677, og mange sto i fare for å dele Finn-Kirstens skjebne. Hun ble likevel den siste som ble brent som heks i Trondheims amt. Omstendighetene rundt denne rettssaken, og de rettssaker som fulgte etterpå, er min fortelling i «Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten». Boken er basert på originaldokumentene. http://www.museumsforlaget.no

Ellen.Alm@ub.ntnu.no