Rettsstatens voktere burde banket hardt i bordet når politiet bruker ulovlige virkemidler for å skaffe bevis i en straffesak. Men de sitter musestille.

Avsløringene rundt bruk av ulovlig, utenlandsk politihacking som grunnlag i norske straffesaker, utfordrer vår rettssikkerhet. Det er umulig å ha noen som helst sympati for mennesker som deler og lagrer overgrepsbilder av små barn. Men en rettsstat må sikre at også disse menneskene har krav på å bli straffeforfulgt innenfor lovverket. Det kan aldri bli slik at målet om å få slike bak lås og slå, helliger midlet som brukes for å avsløre dem.

Adresseavisen har i en serie artikler beskrevet hvordan norsk politi, ved hjelp av bevis fremskaffet av FBI, har etterforsket, anmeldt og fått dømt en rekke nordmenn som har vært i besittelse av overgrepsbilder av barn. Bevisene tok norsk politi imot, tilsynelatende uten å stille spørsmål ved hvordan de var hentet inn. Utfordringene på dette området øker i en verden der landegrenser viskes ut, og hvor lover og regler for politiets arbeid er ulike fra land til land.

Det er grunn til å understreke viktigheten av å etterforske og straffeforfølge slike forbrytelser. Problemet er imidlertid at bevisene i disse sakene er innhentet på ulovlig vis. FBI tok over et nettsted på det mørke nettet, og drev verdens verste side for overgrepsbilder i to uker. Gjennom denne siden kunne FBI plante spionprogram på PC-ene til de som besøkte nettstedet. På den måten «lurte» FBI det mørke nettet, og fant frem til IP-adressene til de som lastet ned overgrepsbilder.

Opplysningene ble så gitt til norsk politi. Det ble igangsatt etterforskning og ransakelser i Norge mot 43 nordmenn. Problemet var imidlertid at metoden FBI brukte, og som startet hele beviskjeden mot nordmennene, ikke var tillatt i Norge på den tiden da dette skjedde. Norsk politi opplyste ikke til domstolene eller forsvarerne hvordan de fant ut hvem de siktede var. Verken forsvarerne eller retten fikk vite at bevisene som startet prosessen, kom frem ved at FBI hacket tusenvis av mennesker over hele verden.

Opplysningene som er kommet frem gjennom Adresseavisens granskning, burde fått konsekvenser. Dersom det ikke hadde vært snakk om overgrepsbilder av barn, ville Stortingets spørretime florert av spørsmål og anklager mot justissektoren. Men her handler det menn som er avslørt som svinepelser, og som er med på å opprettholde et marked for overgrepsbilder, og dermed også overgrep mot små barn. Er det derfor vi stilletiende aksepterer det?

Holdningen fra politi og påtalemyndighet har i alle sakene vært at de har tillit til en anmeldelse som kommer fra Kripos. Forklaringen blir for enkel. Påtalemyndigheten har et selvstendig ansvar for hver eneste av disse straffesakene og burde undersøkt og oppklart overfor retten hvordan bevisene i saken er kommet i politiets hender. Når bevis og arbeidsmetoder flyter over landegrensene, må politiet ha et eget ansvar for å sjekke at metodene de bygger sakene på, er innenfor norsk lovverk.

Uansett hvor nedrig og alvorlig en forbrytelse som er begått er, så har siktede og de som utsettes for etterforskning og rettergang, krav på at norsk politi forholder seg til de lover og regler som finnes. Tilliten til politiet og rettsvesenet bygger nettopp på at de jobber etter metoder som norske lovgivere har åpnet opp for. Vi har alle krav på den samme rettssikkerheten, selv om det er vondt å kjenne på at mennesker som deler og lagrer overgrepsbilder av barn kanskje ikke ville blitt avslørt dersom politiet holdt seg innenfor lovverket.

Men alternativet er enda vanskeligere å akseptere. Etterforskningsmetoder som ikke følger norske lover og regler, vil bidra til å svekke vårt rettssystem. Lar vi politiet operere utenfor lovverket for å avsløre kriminelle, så vinner vi kanskje noen slag. Men vi mister rettsstaten, demokratiet og vår rettssikkerhet på veien.

Og fra lovgiverne på Stortinget er det fortsatt like taust.

Les flere kommentarer fra Harry Tiller her