Etter drapene på medarbeiderne i satiremagasinet «Charlie Hebdo» i Paris uttaler politikere, redaktører og andre seg. Men appellene setter krav til vanlige menneskers normale følelser som er meningsløse.
Etter pompøse forsikringer om at presse- og ytringsfriheten skal vernes med alle midler, kommer overmodige fraser om ikke å være redde. Hva er det de sterke og selvbevisste personligheter forlanger av meningmann etter opplevelse av akutt, rå vold og terror midt i Europa? Ikke vis sunne og naturlige følelser som angst og fortvilelse! Vi sårbare med en mer skrøpelig emosjonell utrustning skal heve oss over vårt normale reaksjonsmønster på barbariske grusomheter. Blir du redd og utrygg er du et offer for terrorismen, sies det. Den gleden skal terroristene ikke få. Du er derfor en tander sjel som lar deg påvirke av terrorens mål. Ta deg sammen! Vær staut for å slåss for ytringsfriheten i verden. La denne friheten stå over din smerte i øyeblikket. Hva skal et normalt sammensatt menneske bli livredd for om ikke for drap og trusler mot liv og helse?
Tvert om; bli redd og erkjenn at du har helt normale reaksjoner på den grusomme tragedien i Paris. Erkjenn at angsten er adekvat i forhold til din opplevelse av terroraksjonen. Når barn spør hva som skjedde i Paris; skal vi da si at skytingen og drepingen er trist, men ingenting å bry seg om? Er det slik troverdighet vi viser utrygge barn som følger medias reportasjer? La oss få ha angst, sorg og fortvilelse i fred for meningsløse appeller om styrke og flinkhet fra bedrevitere. Ikke få oss til å føle oss som tapere i denne virvelen av hendelser og kaos.
Det er normalt å bli redd når en fare truer, men blir du værende i redselen, betyr det at du ser på deg selv som et hjelpeløst og handlingslammet offer. Og det er nettopp det som er terrorens mål; at vi skal bli redde og føle oss svake og bli ettergivende - at andre skal få viljen sin med oss. Hos personer som er overdrevent redde, er angsten uproduktiv; den lager symptomer i stedet for løsninger. Når du blir engstelig, endres også sansningen og du ser flere skremmende og skumle ting som når du er nedstemt og oppfatter mer av alt det triste som skjer rundt deg.
Enhver må selv ta ansvar for å bearbeide følelsene sine og få dem inn på et mer positivt spor. Mestring av terrorfrykt handler om å forstå hva som skjer (at terror har til hensikt å skremme), å håndtere det (gjøre noe aktivt), og å finne en mening i det ved å akseptere en tross alt liten risikoøkning i tilværelsen fordi det dreier seg om å verne om viktige verdier. Min erfaring er at begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet øket tåleevnen ganske mye når det gjelder å mestre livet og hverdagen. Skaff deg kunnskaper, hold deg oppdatert, ta de forholdsregler som myndighetene anbefaler, Streb etter å leve som vanlig. Gå på møter og konserter, ta den planlagte ferieturen. Slik bidrar du til at terroren ikke virker etter hensikten.
Vi har heldigvis gjennom livet utviklet naturlige, psykologiske forsvarsmekanismer som i stor grad opprettholder vår mentale helse og hensiktsmessige atferd. Etter opplevelse av terror er det riktig å akseptere mekanismene som gode mestringsstrategier. For å nevne noen:
Distraksjon. Vi vet at overfor trusler som vi ikke kan kontrollere, vil distraksjon som mestringsstrategi ofte være effektiv. Ved å la tankene i perioder gå til andre ting enn det vi opplever som truende, vil vonde tanker og følelser ikke aktiveres så lett, og negative emosjons- og tankespiraler av frykt og usikkerhet unngås.
Benekting og forskyving av fakta over tid kan også være hensiktsmessig, slik det er for mennesker som må leve med alvorlige sykdomsdiagnoser. Slik kan de på ulike måter håndtere situasjonen bedre om de minimaliserer trusselen eller ikke tenker konstant på den.
Avledning. Ulike former for aktivitet er også nyttige stressmestringsmetoder, som avleder plagsomme tanker, demper spenning og kan gi konstruktive resultater. Fortsett i jobb, med trening, med kurser o.l.
Skjerming. Den enkelte kan også skjerme seg for «terroroppslag» i mediene. Forskning viser en klar sammenheng mellom eksponering for terrornyheter i media og menneskers angst og uro i etterkant. Selv om årsak-/virkningsforholdene er noe uklare, kan vi selv ta ansvar ved å skjerme oss (og våre barn) noe mot den massive mediedekningen av terror og på denne måten forebygge mye indre uro og opprettholde robusthet. Vi må ikke til stadighet følge med i alt media serverer, forstå alt hva politikere, PST og militære gir til beste om trusler eller i en pågående terrorsak. Dette er ikke feighet, men et bevisst valg om å styre selv impulser og påvirkningstrykk utenfra. Våre følelser og tanker makter ikke å sortere ut og bearbeide for mange og massive sanseopplevelser i en kaotisk og utrygg hverdag.
Det å utvikle en passende årvåkenhet, koblet med en evne til å leve normalt, og distrahere uroskapende tanker, vil være mest tjenlige strategier på det individuelle plan.
Tross angst og utrygghetsfølelse skal vi vise mot og verdighet mot terrorismen. Det er terrorismens motgift. Redaksjoner skal uhindret bruke pressefriheten, og folk skal tørre å uttrykke sine meninger uansett trusler. Angsten skal ikke overskygge våre handlinger og vårt livsmønster. Den skal heller ikke føre til hat og trakassering av mennesker med annen religion, etnisitet, kultur og levemåte. Det er appellen som er riktig i dag; ikke om å være fryktesløs og uredd.