Søndag er det urpremiere i USA og mandag i Norge på HBOs store nysatsing «Vinyl», som rulles ut i 10 episoder framover. En storsatsing som har sørget for at sesongpremieren på «Game of Thrones» har blitt litt utsatt. Store og gode navn i de fleste ledd og gjennomgående fantastisk musikk, gjør dramaserien «Vinyl» til en retrofest for alle som synes musikken var best på 60-70-tallet, det vil si særlig menn i 50-60-årene.
Mick Jagger har vært med på å skrive og produsere serien. Martin Scorsese har regissert den to timer lange førsteepisoden, mens toppfolk fra «Boardwalk Empire», «House» og «Sopranos» bidrar til at serien ser ut som en 70-tallsfest på stigende rus, til fabelaktig lydspor.
Handlingen utspiller seg rundt Bobby Cannavale, som spiller sjef for et amerikanskplateselskap som ved seriens start er i ferd med å bli kjøpt opp av et tysk selskap. Omtrent samtidig går de glipp av muligheten til å sikre seg Led Zeppelin i stallen. Virkelige og fiktive personer og band blandes til rocka og mytedyrkende drama om musikkbransjen, med artister som Velvet Underground, New York Dolls og Alice Cooper som en del av både bildet og lyden.
I den lange førsteepisoden gjør Martin Scorsese litt av det samme med musikkbransjen på 70-tallet som han gjorde med finansmiljøet i filmen «The Wolf Of Wall Street»(2013). Han bader dramaet i eksesser, fråtser i tidskoloritt i klær og stil, til en saftig pakke med «Sex & drugs & rock'n roll», som Ian Dury sang det noen år senere.
Seriens store styrke er musikken og dramatisk illustrasjon av banebrytende musikk, enten det er soul og blues fra 60-tallet i tilbakeblikk, eller på og bak scenen med for eksempel New York Dolls og Led Zeppelin. Mick Jaggers sønn James i rollen som vokalist i et slags pre-punk-band funker ikke like godt.
Dop, sex og mafia til rock er oppskrift på mange av de beste filmene til Martin Scorsese. Svakheten med «Vinyl» etter de tre første episodene å dømme, er at hovedpersonene flyter mest på overflaten. Typene er gjennomgående mer fascinerende å se på enn å høre på. De menneskelige dramaene sliter med å trenge inn under rockmyter og klisjeer.
Et gjennomgående sus av rockhistorie og påkostet dramatisering av den mest glorete gullalderen i pophistorien, gjør at «Vinyl» stort sett underholder, låter godt eller fascinerende, selv med klare svakheter. Det kan se ut som om serieskaperne har lagt mer arbeid i å plukke og visualisere fantastiske sanger og artister enn å skape godt, tidløst drama. Som et ujevnt badtaste-party med en eminent DJ. Mest for folk som liker lyden av 70-tallet eller til og med husker den. Om serien også får nye generasjoner til å omfavne 70-tallskulturen, gjenstår å se.
