«Hercules» er, sett med norske øyne, heldigvis ingen kalkun, selv om den ligner mer på det enn en god film. Selv om den utspiller seg i et helt annet univers og landskap, har kjernehistorie og persongalleri nesten påfallende fellestrekk med ukens andre store og langt bedre amerikanske eventyrfilm, «Guardians Of The Galaxy».
Brett Rathners film med Dwayne «The Rock» Johnson som legendarisk gresk helt har ikke mye raffinement, snert eller leken filmatisk musikalitet i sin skildring av en helt med rare hjelpere i forsøk på å redde verden.
«Ikke bare stå der, drep noen!», er talende replikk for en film som i båsen for mytologisk action mangler den stilistiske kraften til «300».(2006) Sammenlignet med «Clash Of The Titans»(2010) og dens noe bedre oppfølger har den imidlertid ikke mye å skamme seg over, verken i 3D-grep eller popkornvri på mytologisk action.
Dwayne Johnson viser nok en gang at han er bedre til slåssing enn prat på film. Ingrid Bolsø Berdal, Aksel Hennie og Tobias Santelmann har mellomstore biroller. Hennie har én replikk, på ett ord (som ikke skal røpes), og spiller mest på vilt blikk. Bolsø Berdal imponerer med pil og bue og gir liv til replikker som: «Hvis bare manndommen din var så lang som tunga di». Mens de andre krigerne har rustning mot skurene av øks, sverd og piler, slåss hun like godt i en slags oldtidsbikini.
Som respektløs, påkostet moderne filmunderholdning svært løst basert på gamle myter, er ikke «Hercules» så ille. Gode, etablerte internasjonale skuespillernavn som John Hurt, Ian McShane, Peter Mullan og Joseph Fiennes gir filmen et visst anstrøk av klasse og en gjevere ramme for nordmennene å slåss i enn «The Rock» klarer å etablere. Som slagkraftig underholdning om hevn og mot får den til en del av det den prøver på, uten at den i mange sekunder av gangen ligner på en god film.