Det er kappløp om spillefilm om Roald Amundsen. Storfilmer om kong Haakon og Jans Baalsrud er underveis. Mens det diskuteres kvinneandel i norsk film, er det store filmer om store menn det satses mest på.
«Kor e alle helter hen?», sang pasjonert filmelsker Jan Eggum i 1993, og bad om at Zorro måtte komme tilbake. Hollywood hørte og leverte to forglemmelige filmer med Antonio Banderas som maskemannen. En filmmusikal basert på sanger av Jan Eggum, «Ta meg med!»(2014) av Per-Olav Sørensen, er også verdt å glemme og trakk bare drøyt 14 000 på kino.
Regissør Sørensen traff bedre da han året etter tok Eggums helte-slager på ordet og laget tv-serie etter tidens melodi for store norske filmfortellinger: Nasjonalt helte-epos bygd på virkelige hendelser – «Kampen om Tungtvannet». En filmfortelling i ny, norsk trend, som skjøt fart med braksuksessen «Max Manus» av Joachim Rønning og Espen Sandberg.
Fra premieren i desember 2008 og i løpet av de neste månedene trakk den mer enn 1,1 millioner nordmenn til kino. Rønning og Sandbergs neste film, «Kon-Tiki» om Thor Heyerdahl & co. på flåteferd, gjorde det nesten like bra. Også den trakk flere generasjoner nordmenn på kino, i en tid hvor barnefilm, superhelter, fantasy og action har best grep om de store massene på kino. Selv ikke internasjonale storfilmer treffer så bredt som norsk biografisk heltefilm.
Filmhelter har siden filmens fødsel vært større en virkeligheten, også når de er basert på virkelige personer. Ett trekk ved nyere storfilmer om store norske menn, er at de har større gjenklang i norsk film fra 40-50-tallet enn norsk film i åra før «Max Manus» ble en «gamechanger». Arne Skouens «Ni Liv» fra 1957, om krigshelten Jan Baalsrud og Tancred Ibsens «Gjest Baardsen» om Norges Robin Hood har mer til felles med vår tids norske heltefilmbølge, enn kassasuksessene i epoken før «Max Manus» har.
I de 30 åra før Max Manus og gutta på skauen vant krigen på stort lerret, var det mest komedier, litt drama og action som trakk mer enn 600 000 nordmenn til kino. «Flåklypa Grand Prix»(1975) står i særklasse, som tidenes mest sette norske film, med anslagsvis 5 millioner solgte billetter. «Bør Børson jr.» fra 1974 trakk 1,1 millioner besøk, «Fleksnes» fra samme år over 950 000 og «Kjære Lille Norge» fra 1973 drøyt 830 000 besøkende. «Elling»(2001), «Kristin Lavransdatter»(1995) og «Veiviseren»(1987) følger så med 6–700 000 besøkende.
Mens historier om norske mannlige helter står i kø for å bli filmatisert, har den tidligere så populære norske filmkomedien nærmest blitt utrangert som sjanger. Om det skyldes at tv, standup og YouTube har gjort det vanskeligere å få mange til å le av norsk film, eller at heltehistorier er bedre publikumsmagnet i vår tid, er ikke godt å si.
Det som er sikkert, er at kappløpet om den norske storfilmen om Roald Amundsen, er talende bilde på hvordan det tenkes stort i norsk film for tida. Tre ulike prosjekt kjemper om realisering, av noen av de dyktigste norske storfilmskaperne, som «Max Manus»-gutta Rønning/Sandberg, Roar Uthaug («Bølgen»), og Andre Øvredal («Trolljegeren»).
Før Amundsen kommer til et lerret nær deg, får vi i høst se Jesper Christensen som kong Haakon og Anders Baasmo Christiansen som kronprins Olav i Erik Poppes «Kongens Nei». Årets på papiret største norske film, om skjebnedager for Norge og kongehuset under krigen. Neste vår kommer «Den tolvte mann», en ny versjon av historien om en annen norsk krigshelt, Jan Baalsrud, udødeliggjort i Arne Skouens «Ni liv». Nå til manus av Petter Skavlan som skrev svulmende norsk storfilm om Thor Heyerdahl i «Kon-Tiki».
Med tiltagende bølge av store norske filmer om store norske menn, er det ikke rart den lenge planlagte spillefilmen om Henry Rinnan sliter med realisering. Som motvekt til kappløpet om Roald Amundsen-film foreslo Frode Korslund i et innlegg i Klassekampen denne uka en spillefilm om forholdet mellom Ruth Maier og Gunvor Hofmo, en jødisk flyktning i Norge drept i Auschwitz og hennes venninne som ble en stor norsk poet. Ifølge filmskaper Elsa Kvamme betraktes ikke den historien som «kommersiell nok» av norske filmprodusenter.
Så langt har de nye norske heltedramaene, hvori opptatt Nils Gaups «Birkebeinerne» mer til felles enn store norske menn, nemlig lite imponerende kvinneroller. Det kan Anne Sewitskys Sonja Henie-film som kommer neste år endre på. Så får vi se om kongen, kronprinsen, Amundsen, Baalsrud og Henie problematiseres til interessante skikkelser for vår tid, eller om de føyer seg inn med mer gammeldags nasjonal patos et sted mellom Aksel Hennies Max Manus og Kristofer Hivjus birkebeiner.
Les kommentaren «Endelig slutt på kvinnemaset!»