– Fra Norge? Det er virkelig vakkert der. Når man kommer flygende inn om sommeren og kikker ned på kysten fra flyet … Det er nydelig, sier den gråhårede mannen.

Les anmeldelsen av konserten på Sverresborg Arena

– Men er det ikke veldig mye trafikkproblemer der?

Bak en anonym ringeklokke, i en London-gate så trang og livløs at du er helt sikker på at du har gått deg vill, ligger British Grove Studios. I et gammelt bussverksted, bare noen kilometer fra hjemmet sitt, har Mark Knopfler bygget sitt eget storslåtte studio, med det beste av dagens teknologi og lydutstyr, som The Beatles ville nikket gjenkjennende til.

LES PÅ PLUSS: MS ingen hindring for rockeboss Stein Vanebo

65-åringen, som akkurat har glidd ned i en sikkert steindyr designerstol, er musikkbransjens kanskje mest anonyme stjerne. Han kunne vært rørleggeren din, tannlegen din, faren til bestekompisen din – eller den perfekte agent i en John le Carré-roman. Mark Knopfler er en mann som ikke stikker seg ut.

Ikke før han plukker opp en gitar.

Sangenes eget liv

Når briten kommer til Trondheim og konserten på Sverresborg i kveld fredag, er det med nytt soloalbum i bagasjen – og en kostbar lidelse han ikke blir kvitt. Mer om denne senere.

– «Tracker» er ditt åttende soloalbum, er det fremdeles like sitrende kjekt å gi ut plate?

– Ja! Det er vidunderlig. Å få sangene ut er nesten som når ungene dine begynner på college. Du håper de får gode liv – og så trenger du ikke høre på dem lenger, sier han med et ansikt som er helt på randen av et smil.

– Man kan aldri helt forutse hva som kommer til å skje med sangene. Etter at jeg har gitt dem ut, slutter jeg å høre på dem. I stedet blir de en del av andre folks liv. Folk forbinder ofte musikk med egne opplevelser, steder og tidspunkter, og noen sanger blir som påler i folks liv.

– Er skapertrangen fremdeles like sterk etter alle disse årene?

– Kanskje sterkere enn noensinne, sier Knopfler.

– På turneer legger jeg inn ekstra fridager for å kunne skrive mer. Når jeg drar hjem i kveld, kommer jeg til å kikke på de nye sangene jeg har liggende. Kanskje forandrer jeg litt på dem, prøver å lokke sangene ut i verden. Det er en veldig mystisk greie. Hvorfor kommer noen av låtene inn i verden? Hvorfor eksisterer de?

– Du bruker mye tid på å lage låtene?

– Jeg bruker mye tid uansett hva jeg gjør! Studioet vi sitter i nå burde jeg ha bygget ti år før jeg faktisk gjorde det. Jeg er treig.

«Sultans»-soloens egenart

Nå ja. Ikke alt går like sakte i Mark Knopflers verden. «Sultans Of Swing», Dire Straits' aller første singel, skulle bli en av bandets massive bærebjelker. Ikke minst takket være Knopflers sagnomsust raske gitarsolo mot slutten av låten, noen sekunder som har forbløffet, inspirert og frustrert gitarister verden over.

– Hvor mye har «Sultans»-soloen betydd?

– Den bare dukket opp en dag jeg satt og improviserte i studio, og så ble den en del av Dire Straits-arkitekturen. Å spille den uten de raske tonene mot slutten, det går ikke. Det ville ikke vært «Sultans».

På «Tracker» handler mye om Beryl og Basil. Sangene handler om forfatteren Beryl Bainbridge, som ikke fikk særlig oppmerksomhet mens hun levde, og poeten Basil Bunting, som jobbet i samme avis som unge Mark Knopfler.

– Jeg var 15 år og løpegutt i en lørdagsavis. For en på min alder var Basil en gretten, gammel gubbe som ikke ville jobbe der, han ville ha tid til å tenke. Den gang visste jeg ikke hvem han var, jeg visste knapt at han var poet.

LES PÅ PLUSS: - Det kiler i magen hver gang

– Ble du kjent med ham? Ble dere venner?

– Nei, nei! Vi snakket aldri sammen. Men han fascinerte meg, og jeg var nok litt redd ham. Basil var veldig forskjellig fra de andre i avisen. Han satt der i den blå genseren sin og røykte sigaretter uten filter, han måtte ha denne jobben for å overleve. Jeg skjønte at han ikke var særlig fornøyd med livet. Verken jeg eller de andre visste at han skrev om ung, forlatt kjærlighet, sier Mark Knopfler.

–Ikke at jeg hadde brydd meg heller. Det eneste jeg tenkte på var å skaffe meg en gitar.

–Hvorfor har du brakt Beryl og Basil frem igjen i lyset?

–Jeg vet ikke. Med Beryl var det kanskje fordi hun var så utrolig. For å være inne i den litterære varmen den gang måtte du være utdannet ved Oxford-universitetet og mann. Beryl var kvinne og fra arbeiderklasse. Hadde hun vært i live i dag, ville det vært en selvfølge at hun fikk Booker-prisen. Men hun var et barn av sin tid, og det var derfor jeg ville gjøre dette i en tidlig Dire Straits-aktig ånd, med fire mann og veldig nedstrippet, omtrent som vi gjorde «Sultans Of Swing».

– Det er en nostalgisk feeling på «Tracker». Savner du gamle dager?

– Ikke i det hele tatt. Det handler ikke så mye om nostalgi. Men når man blir så antikvarisk som meg, så blir fortiden stadig mer interessant.

Ville tilstander

På slutten av 1980-tallet var Dire Straits blant verdens største band. Med «Brothers In Arms»-albumet fra 1985 tok det av, for å si det mildt. Godt hjulpet av landeplager som «Money For Nothing», «Walk Of Life» og tittellåten har bandet solgt 30 millioner eksemplarer av bare dette albumet. Turneen som fulgte, varte i over ett år, og bandet gjorde 248 utsolgte konserter for til sammen 2,5 millioner mennesker.

Det skulle bli enda villere.

Da «On Every Street» kom ut seks år senere, varte turneen nær halvannet år. Over syv millioner mennesker så bandet. Knopfler fikk nok av superstjernelivet og gigantomanien. Han la ned Dire Straits og la ut på en solokarriere som snart har vart i 20 år.

– Mot slutten av Dire Straits gikk det opp for meg at jeg skrev låter som trengte en helt annen fargepalett, andre instrumenter. Jeg hadde pushet tingene så langt som det gikk, med saksofon og keyboards og alt mulig. De nye låtene mine trengte trekkspill, klokkespill og fele, slike ting. Noen ting vil jeg gjøre helt alene. Jeg trenger fleksibilitet, vil ikke bli bundet fast til noe.

Du drar fremdeles «Sultans Of Swing» på konsertene?

– Absolutt. Når jeg ikke glemmer det.

Seiersropet

En annen Dire Straits-låt som har tålt tidens tann er «Brothers In Arms».

– Den har en spesiell kraft i seg og betyr ulike ting for så mange. En britisk soldat fortalte at de brukte «Brothers In Arms» som et slags seiersrop for å bekrefte kameratskapet. Jeg liker å spille den, men det er utrolig viktig å spille den godt, sier Knopfler.

– Hvordan ble låten skapt?

– Som låtskriver plukker man opp litt her og litt der. Jeg hørte om en cubansk gutt som kjempet og ble drept under borgerkrigen i Angola. Hvorfor i all verden skal en cubansk guttunge risikere livet sitt i Angola? Hvorfor skal du ende livet ditt i Afghanistan? Under Falklandskrigen husker jeg at min far sa: «Er det ikke ironisk at russerne er «brothers in arms» med juntaen i Argentina?», sier Knopfler.

Og legger til at Charles Wolfes dikt «The Burial of Sir John Moore after Corunna» også var en viktig inspirasjonskilde for «Brothers In Arms».

– Da Dire Straits startet, var punk og glam i vinden, betyr det at dere var skikkelig ukule?

– Det håper jeg virkelig! Jeg var ikke ute etter et svært, oppblåst rockeband, jeg ville ha en liten kvartett. Ting skulle være så enkelt som mulig. Det var litt av sjarmen.

– Mange av gitarene dine har vært med deg i flere tiår. Hva betyr disse instrumentene for deg?

– Den røde Stratocasteren er kanskje mulig å erstatte, sier Knopfler.

– Men National Steel-dobroen eller Les Paul-gitaren … Det ville virkelig være vondt å miste dem.

Vil være som gutta

Knopfler har vært i rampelyset i snart 40 år. Likevel lever han ikke et spesielt beskyttet liv.

– Privatlivet er en fantastisk skatt. Jeg setter stor pris på å kunne gå på puben her nede med gutta. Har aldri blitt brydd av folk.

– Tuller du? Vil ikke folk bli fotografert med deg eller noe sånt?

– Det har ikke skjedd en eneste gang. Jeg lar være å delta på tv-show og sånt her i England, men gjør det gjerne i for eksempel Norge eller Italia, sier Knopfler.

– Jeg har gjort alt jeg kan for å unngå å bli sirkusartist.

Søkkrike rockestjerners syndrom

Intervjuet har gått fint. Men det er først når vi svinger samtalen inn på søkkrike rockestjerners syndrom at Knopfler blir varm i røsten og får glød i øynene.

Lidelsen er svært smittsom blant eldre menn i bransjen, så Knopfler er langt fra alene. Eric Clapton har samme diagnose, AC/DC-vokalist Brian Johnson likeså. Jay Kay fra Jamiroquai er tungt smittet, Bruce Springsteen har en mildere variant, mens Pink Floyd-trommis Nick Mason og Chris Rea er hardt rammet:

Alle er de sykelig opptatt av klassiske biler, gjerne av eksklusiv art.

– Jeg er akkurat som en stor unge, jeg elsker motorsykler og biler. Det er jo veldig barnslig, men menn er barnslige, sier Knopfler.

Gitaristen eier blant annet en supersjelden 1955 Maserati 300S, som han i årevis har kjørt løp med.

– For en maskin! Maseratien er helt utrolig vakker, den får Ferrari til å virke agrikulturell. Altså, jeg prøver å bli mindre bilnerd, men det går ikke. Men jeg har i hvert fall sluttet å kjøre løp.

– Var du noe særlig god?

– Elendig! Men jeg har kjørt Mille Miglia to ganger, i en 1930-talls Alfa Romeo, sier Knopfler og blir drømmende i blikket.

– Hva er det du liker med å dundre rundt i hauggamle biler?

– Kanskje følelsen av fare, sier Knopfler.

Intervjuet er på overtid, manageren har vært innom for tredje gang og begynner å bli amper, så journalisten reiser seg og takket for praten. Men Knopfler er ikke ferdig. Han begynner å følge etter journalisten ut av studioet mens han begeistret legger ut om de nye sylindrene på sin gamle Porsche 356 kabriolet.

Hva som er det daglige fremkomstmiddelet til et motorhue som, ifølge The Guardian, har en formue på over 800 millioner kroner? Aston Martin? Ferrari? Kanskje Rolls-Royce?

Ikke helt. Til vanlig kjører Mark Knopfler scooter.