Ok, det er mange som gjør en viktig jobb. For eksempel leger og sykepleiere, lærere og snekkere. Men til syvende og sist kan vi ikke klare oss uten mat. Det er derfor ikke helt på jordet å hevde at landbruket er vår viktigste næring.
Rundt om på åkrene durer snart traktorer med harv og såmaskin. Før det har plogen, slodden, steinsamleren og gjødselsprederen vært i arbeid. Gårdbrukerne som ennå ikke har gitt opp, forbereder årets avling. Samtidig skal forhandlerne fra staten og bondeorganisasjonene bryte håndbak i et lukket møterom i hovedstaden. Mai er i dobbelt forstand bondens viktigste måned.
Men dette angår også deg og meg. Selv om jordbruksoppgjøret på kort sikt primært dreier seg om bøndenes inntektsgrunnlag kommende år, med produktpriser og støtteordninger i et innfløkt villnis av detaljer, handler det like mye om hva slags matproduksjon vi vil ha her i landet. Hvordan ønsker vi at maten vi spiser skal produseres? Hvor skal den komme fra? Hvilke krav skal stilles til matkvalitet, miljøpåvirkning og dyrehelse?
Svaret på disse spørsmålene har sammenheng med prioriteringer som blant annet gjøres i jordbruksoppgjøret. Bondens netto inntekter fra selve gårdsdriften har aldri vært i nærheten av gjennomsnittsinntekten til andre yrkesgrupper. Betalingen for arbeidsinnsatsen er i mange tilfeller avgjørende når en gårdbruker vurderer avvikling eller investering og når en sønn eller datter vurderer om det er verdt å ta over gårdsdriften – og i så fall hva slags matproduksjon det er verdt å satse på.
For en uke siden la landbruksorganisasjonene fram sitt krav på 950 millioner kroner, det laveste på over ti år. Mange spår derfor at det er større sjanse for å komme i mål i år enn i 2014. Landbruksminister Sylvi Listhaug har sikkert også lært av fjoråret, da det ble brudd, og stortingsflertallet måtte gripe inn. Hun skal legge fram statens tilbud kommende tirsdag.
Likevel, forhandlingene blir en fortsettelse av maktkampen fra i fjor. Listhaug og Fremskrittspartiet arbeider fremdeles for liberalisering, opphevelse av tollsatser, kutt i overføringer og prioritering av store enheter, mens Høyre bare forsiktig tråkker på bremsen. I bakgrunnen sitter støttepartiene, KrF hakket mer bondevennlig enn Venstre. De er klare til å bruke håndbrekket dersom Frp-dunsten overdøver fraulukta.
Kommentar: Derfor bør Listhaug lytte til bonden
Flere enn bøndene, byråkratene og politikerne bør interessere seg for oppgjøret. Alle som spiser mat, burde bry seg om landbrukspolitikk. Nordmenn flest er fortsatt er ensidig opptatt av lavest mulig pris (selv om vi aldri har brukt en mindre andel av lønna på mat), men vi ser samtidig at stadig flere er opptatt av kortreist mat, økologiske produkter, råvarekvalitet og dyrk-din-egen-salat.
I samspill med den urbane interessen for kortreiste nisjeprodukter har et stort antall bønder satset på direktelevering av ost, grønnsaker, kjøtt og bakervarer. Viktig for den enkelte og for landbrukets omdømme, men likevel bare en liten andel av den totale produksjonen.
Mye kan sies om Sylvi Listhaugs og Fremskrittspartiets inntreden i Landbruksdepartementets korridorer. De har i alle fall klart å tydeliggjøre skillelinjene i synet på hva slags landbruk vi skal ha i Norge. Riktig nok har strukturrasjonalisering, bondekannibalisering og framvekst av kraftfôrbasert industrijordbruk vært tydelige tendenser i mange tiår, uansett hvem som har sittet i regjering. Men Listhaugs ekstremversjon har fått alarmklokkene til å ringe i mange leire, og bøndene tvinges til å inngå nye allianser.
Nylig la Bondelaget og Naturvernforbundet, sammen med Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon Spire, frem en felles erklæring om bærekraftig landbruk. Blant annet ønsker de å begrense avhengigheten av importert soya til kraftfôr. Som kjent er regnskoghogst og sosial dumping medaljens bakside.
I løpet av de siste ti årene har soyaimporten til landbruket og oppdrettsnæringen eksplodert. Norges selvforsyningsgrad for mat er ikke på ca. 50 prosent, slik vi som regel får høre. I realiteten, når vi regner med kraftfôrimporten, er vi nede i på 37 prosent. Da er eksport av fisk, også i stor grad basert på soyaimport, holdt utenfor.
Den eksplosive økningen i kjøttforbruket handler hovedsakelig om kylling og svin som utelukkende spiser kraftfôr. Kjøper du ett kilo flesk i butikken, er kjøttstykket bare halvt norsk. Egentlig er det misvisende å si at produksjon av kjøtt fra kylling og gris er jordbruk. Hvis man bare har et sted å dumpe gjødselen, trengs ikke mer jordareal enn tomta til driftsbygningen.
En påstand vi ofte hører fra offisielt hold er at vi må produsere mye mer mat for å brødfø en økende befolkning. Derfor må jordbruket effektiviseres, det igjen krever større enheter og mer industriell produksjon. Dette er myter basert på sviktende premisser. I dag spiser folk i Vesten ti ganger så mye kjøtt som folk i utviklingsland. I Norge er kjøttforbruket doblet i løpet av få år.
Dyrene som skal slaktes for å tilfredsstille vår økte kjøtthunger, må spise proteinrikt fôr. Dette legger beslag på enorme jordarealer. De rike landene forsyner seg av de fattige landenes ressurser. I tillegg velger vi å bruke store deler av kornavlingene til å lage drivstoff til en økende bilpark. Oppå alt dette er vi blitt så velstående at vi kan kaste mer en enn tredjedel av all mat!
Å berge kloden er latterlig enkelt
En besøkende «marsboer» ville sagt at dette er galskap satt i system. Strengt tatt burde vi vel ikke trenge marsboere for å skjønne tegningen. Økt kjøttforbruk er et av verdens største miljø- og ressursproblemer.
Hva har dette med norsk landbrukspolitikk å gjøre? Svært mye. Vi kan begynne med noe så kjedelig som kraftfôrpris og grovfôrandel. Sammenlignet med 70-tallet er kraftfôrprisen nå bare en tredjedel. Da er det ikke like lønnsomt å gi dyra grovfôr, det vil si gress og rotvekster. Mer fornuftig ville det vært om mer av kjøttet kom fra dyr som kan utnytte utmark og gressarealer og om den beste jorda ble brukt til grønnsaker og korn.
Det viktigste slaget står mellom de som ønsker et bærekraftig landbruk basert på norske ressurser og de som mener at dagens landbruk er for kostbart og urasjonelt og som derfor vil svekke importvernet og legge til rette for store enheter. Faktum er at landbruket langt på vei allerede har tatt ut potensialet. Produktiviteten er fordoblet i løpet av en mannsalder.
Vi er i ferd med å nå de naturgitte grensene for vekst i norsk landbruk:
• En ku som skal melke dobbelt så mye som tidligere, kan ikke klare det med norsk bygg, hun må også ha soya. En bonde med 60–70 melkekyr, må ofte kjøre rundt halve bygda for å høste fra alle teigene han leier av naboer som har gitt seg. Vinninga går opp i spinninga, og de mest tungdrevne jordene blir liggende brakk. Og når så du sist en melkeku på beite?
• De store kylling- og fleskefabrikkene møter veggen i form av multiresistente bakterier og får kritikk for sviktende kvalitet og dårlig dyrevelferd. Kjøttet er «made in Brasil».
Kommentar: Når naturen sier nei
• De som driver størst med grønnsaker, må ha så store maskiner at de får problemer med jordpakking og reduserte avlinger.
• Den totale miljøbelastningen fra flere husdyr, flere maskiner, mer transport og mer kunstgjødsel og sprøytemidler, har nådd et kritisk nivå.
Alt dette er med på å svekke legitimiteten til norsk landbruk. Næringens viktigste argument overfor folket er at de skaper levende bygder, utnytter landets ressurser og gir oss mat av topp kvalitet. En slik retorikk blir mer og mer hul. Det skjønner bondeorganisasjonene også, men problemet er at de langt på vei har vært med på ferden og har medlemmer med svært ulike interesser. Den enes brød, den andres død.
Landbruket er for viktig til å overlates til de som er innenfor. Derfor bør vi alle følge nøye med på hva som skjer i mai. Både på jordene og ved forhandlingsbordet.