Norsk landbruk har de siste årene gjennomgått store og til dels nødvendige endringer. Men det er samtidig grunn til å advare mot hovedretningen. En politikk som fremelsker større og høyproduktive enheter har samtidig bidratt til at enda flere gårdsbruk blir nedlagt. Verst er det at dagens politikk fører til at vår evne til å utnytte landets ressurser blir sterkt svekket.
Når virkemidlene gjør det billigere å bruke kraftfor med soya fra Brasil enn å dyrke gras og slippe dyrene på beite, legger vi beslag på arealer i andre land, mens våre egne utmarksområder gror igjen. Ikke nok med at attraktive kulturlandskap forsvinner, vi ender opp med svekket beredskap den dagen vi ikke lenger kan importere mer enn 60 prosent av maten vår.
I tillegg fortsetter vi bare med å bygge ned matjorda i stor skala. I den politiske retorikken heter det som regel at «jordvern er viktig, men …». De andre hensynene som skjuler seg bak «men», veier nesten alltid tyngst.
Den forrige regjeringen skal ikke frikjennes fra å ha bidratt til en utvikling som svekker et bærekraftig landbruk, men dagens regjering, med Fremskrittspartiet i traktorsetet, vil gå mye lenger i feil retning. Selv om tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug fikk mange av sine forslag stoppet av støttepartiene, klarte hun å gjennomføre mye. Hennes etterfølger har så langt valgt en mer defensiv stil, uten at han dermed har kommet med signaler om en ny kurs.
I forrige uke ble restene av et Listhaug-prosjekt banket gjennom i Stortinget. Reglene for priskontroll ved omsetning av mindre gårdsbruk er oppmyket. Argumentene handler om at det skal stimulere investeringsviljen, men lovendringen kan like gjerne føre til at det blir mer lønnsomt å forlate landbruket. Opprinnelig ønsket regjeringen også å fjerne konsesjonsloven og boplikten, nå ender man opp med svekket priskontroll og et forslag om å heve arealgrensen for konsesjon.
Regjeringspartiene har lenge ønsket at landbrukseiendommer skal kunne omsettes på lik linje med annen eiendom. De henviser blant annet til eiendomsretten. Men den kan ikke være et hellig prinsipp hevet over andre hensyn. Faren er at bøndene ikke lenger blir herre i eget hus og at investorer kjøper opp gårder.
Norsk landbruk må fortsatt være åpen for endringer og nye krav fra storsamfunnet. Men endringene bør få en annen innretning enn det som er regjeringens prosjekt. Miljøhensyn, ressursutnyttelse, beredskap, dyrevelferd og bosetning bør veie minst like tungt som industriell logikk.