En rekke filmer om 22. juli-terroren er på gang. Spørsmålet er ikke om det er for tidlig, men hvordan den nasjonale tragedien blir dramatisert.

Før helga kom nyheten om at Erik Poppe skal lage spillefilm terrorhandlingene på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Tidligere i juni kom nyheten om at NRK, med filmskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune, skal lage tv-serie om 22. juli med planlagt premiere høsten 2019.

Tidligere i år ble det kjent at den britiske filmskaperen Paul Greengrass skal lage en internasjonal film om 22. juli-terroren i Norge, med Åsne Seierstads bok «En av oss» som inspirasjonskilde. Adresseavisen skrev nylig om de svenske filmskaperne Carl Javér og Fredrik Lange, som er i gang med en stor dokumentar om Utøya-terroren, basert på historier fra overlevende.

En ny og voksende bølge med billedfortellinger om og fra 22. juli vil skylle over norsk og internasjonal offentlighet de neste åra. Pårørende og overlevende har alt uttrykt bekymring for flere av prosjektene. Det er lett å forstå. Tanken på tvilsom dramatisering til underholdning/spenning av et nasjonalt traume som også er et personlig traume for svært mange, gir næring til skepsis og motstand.

Samtidig er det grunn til å spørre om Norge som nasjon, i årene som har gått etter rosetogene og de umiddelbare reaksjonene på tragedien, i for stor grad har veket unna 22. juli. Flere ganger de siste åra, etter terrorangrep i andre land, har omtalene og reaksjonene i norsk offentlighet kunnet gi inntrykk av at det ikke har vært brutal terror i Norge i nyere tid.

Les også kommentaren «Liten storm med Stone»

Striden om minnested på Sørbråten og Jonas Dahlbergs vinnerforslag «Memory Bound» illustrerer at Norge preges av en slags berøringsangst når det gjelder 22. juli. At ansvaret for utformingen av minnestedene nylig ble overført fra kunstfaglig ekspertise ved Koro (den statlige etaten for kunst i offentlig rom) til Statsbygg, er et trist eksempel på det.

Derfor er det kanskje på tide og ikke for tidlig at vi får noen kunstneriske bearbeidinger og framstillinger av 22. juli. For at vi ikke skal fortrenge. For bedre å forstå hva tragedien gjorde og har gjort med folk og land.

Selv om det er lett å skjønne innvendinger og motforestillinger fra overlevende og pårørende, er ikke 22. juli til å komme unna. Et annet spørsmål er om vi kommer unna terroristen. Filmskaperne bak tv-serien til NRK, sier de vil skildre ringvirkningene av terroren, ikke de direkte berørte. Forfatter og regissør Sara Johnsen har sagt at massemorderen ikke blir en del av deres historie. At han ikke har og fortjener en plass der.

Sara Johnsen, forfatter og regissør av bl.a. «Rosemari» og «Upperdog» skal sammen med Pål Sletaune lage dramaserie for NRK om 22.juli.

Om den innfallsvinkelen til historien er dristig eller unnvikende, kan diskuteres. Det er å håpe at Johnsen og Sletaune, som er to av landets dyktigste filmskapere, klarer å forsvare valget også gjennom serien.

At første norske spillefilm om 22. juli skal lages av Erik Poppe, virker også som et godt valg. Regissøren bak «Kongens nei» har ifølge NRK tenkt å lage en film om ofrene, gjennom en fiktiv karakter, uten kjente skuespillere. Til VG sier regissøren at massemorderen ikke vil vises i særlig grad i filmen.

Erik Poppe fikk filmkritikerprisen 2017 for filmen «Kongens Nei». Nå er han i gang med spillefilm om 22.juli-terroren.

Det er lett å skjønne vegringen mot å gjøre den norske terroristen til hovedperson eller sentral i de to første store norske dramatiseringene av 22. juli. Det er lett å være enig i argumentet om at han ikke fortjener oppmerksomhet, i motsetning til ofrene og følgene av tragedien. Spørsmålet er om det er mulig å komme utenom.

Den internasjonale 22. juli-filmen er inspirert av Åsne Seierstads bok, hvor massemorderen er helt sentral. Boka har en tittel det også er grunn til å minne om: «En av oss». Etter nyheten om den internasjonale storfilmen, spurte Dagbladet landets ledende unge skuespillere om de kunne tenke seg å spille Norges verste drapsmann. Alle som én svarte nei. Helt forståelig, om en rolle det neppe vil være mulig bli kvitt i Norge.

Det kan virke rart om Hollywood gir oss morderen, mens de norske fortellingene isolerer ham. Viktigst er kanskje å innse at det er på tide å se på 22. juli, også på film. Eskil Vogts «Blind» (2014) er en av de få norske spillefilmene som dristig og godt har nærmet seg 22. juli, men mer indirekte. Det kan bli vondt å møte hendelsene mer direkte på lerret og skjerm. Det er vanskelig å se at det er noen vei utenom, bortsett fra eventuelt ikke å se på.

Les også kommentaren «Kan vi tro på det vi ser?»