Igjen og igjen må det hamres inn: Voldtektsmannen kommer ikke ut av buskene. Han er en onkel, en klassekamerat, en kjæreste.
Overfallsvoldtekter skjer. For offeret er slike hendelser et grufullt sjokk som kan prege livet i mange år. Overfallsvoldtekter blir ofte anmeldt, og de får stor oppmerksomhet i mediene. Dermed får vi inntrykk av at det er mange av dem.
Men overfallsvoldtektene er bare toppen av isfjellet. Voldtektene som skjer i det skjulte, som aldri blir anmeldt, som det kanskje er uklarheter rundt, er mange flere.
Man antar at én av ti kvinner opplever å bli voldtatt en gang i løpet av livet. Men tall fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at gjerningsmannen er ukjent i bare 14 prosent av voldtektene som blir rapportert. I 86 prosent av de rapporterte tilfellene er han en kjenning, en nabo, venn eller kollega. Et stort antall voldtekter blir aldri anmeldt eller rapportert. Høyst sannsynlig skjer det mange flere bekjentskapsvoldtekter enn dem vi hører om.
Derfor trenger vi å høre historier som den Anne Kolstad, SV-politiker i Verdal, fortalte i Adresseavisen før helgen.
- Jeg ble voldtatt av typiske voldtektsmenn, sier hun. Hun ble ikke voldtatt av menn som kom ut av buskene, ikke av voldsmenn som lå på lur, ikke av fremmede som fulgte etter henne på en mørk vei. Hun ble voldtatt av en venn, etter en fest. Senere skjedde det igjen, hun ble voldtatt også av en annen venn. De to hadde det til felles at de var fulle, sjalu, sinte og voldelige.
Slike historier må fortelles fordi det kan hjelpe voldtektsofrene å høre at det de er utsatt for, slett ikke er uvanlig. Det kan dempe skammen og skyldfølelsen mange dessverre sliter med. Et offer skal ikke føle skyld. Derfor må det gjentas; de fleste voldtektsmenn er en person kvinnen kjenner.
Som Rannveig Kvifte Andresen, daglig leder i Dixi, ressurssenter mot voldtekt, sier til Adresseavisen: - Ungene får høre om skumle menn i buskene, så er det kanskje en onkel.
Større åpenhet fører til at flere anmelder voldtekt.
Det er svært ubehagelig å ta innover seg at de aller, aller fleste voldtekter blir begått av tilsynelatende helt vanlige menn. At det er voldsmenn, avvikere eller syke menn som begår slike handlinger, er lettere å forholde seg til. Men kvinnene som blir utsatt for slikt, har krav på at vi tør å se ubehaget i øynene.
Flere episoder de siste månedene viser at vi dessverre ikke har kommet så langt som vi burde. Hemsedal-saken, der tre voldtektstiltalte ble frikjent, skapte stor oppmerksomhet i august. De fleste engasjerte seg i solidaritet med offeret. Men saken virvlet også opp grums.
Det ble antydet at offeret i Hemsedal var med på leken, et stykke på vei. Debattant Elin Ørjasæter provoserte mange da hun skrev i Morgenbladet at «jeg hadde faktisk glemt det, men jeg ble voldtatt noen ganger som tenåring».
En mann i 20-årene ble pågrepet etter en anmeldt voldtekt i Trondheim i helgen.
Mange oppfattet innlegget som en hensynsløs bagatellisering av erfaringer som gjør fryktelig vondt. Hvis man er blitt voldtatt, glemmer man det ikke. Men hennes egentlige ærend var å påpeke at det finnes gråsoner, at dårlig og mislykket sex ikke nødvendigvis er voldtekt. Hvis man ligger med noen i fylla og angrer etterpå, skal ikke sexpartneren nødvendigvis straffes for det.
Men det er et helt annet problem som er atskillig alvorligere: «De fleste voldtektsmenn går fri», skrev Heidi Helene Sveen i Dagbladet. Hun har nettopp utgitt boka «Såpass må du tåle. Sex, krenkelser og offentlig debatt», og hun er oppgitt over at kvinner fortsatt, etter mange år med grundig debatt, blir framstilt som delaktige og medskyldige i det som skjer.
35-åring funnet skyldig i grov voldtekt av ekssamboer.
Hun påpeker også at Ørjasæter roter med jussen. Det er ikke voldtekt hvis begge er like fulle. Men det er heller ikke slik at gjerningsmennene kan gjemme seg bak påstanden om at «fylla har skylda». De har et soleklart ansvar, uansett graden av beruselse, uansett hvordan kvinnen er kledt og uansett hvilke signaler hun har gitt tidligere på kvelden.
Selv om det som skjer i seksuelle situasjoner mellom to mennesker kan være innfløkt, har begge parter et ansvar for å forsikre seg om at den andre virkelig vil. «Klining alene er ikke å regne som samtykke til sex», skriver Sveen.
Anne Kolstad ble voldtatt av typiske voldtektsmenn, av menn hun kjente. At hun forteller den ubehagelige sannheten, er viktig for kampen mot voldtekt.