Jeg er mamma til en gutt som var voldelig, både i barnehage og barneskole, og jeg blir rett og slett forbanna når jeg leser hva de to fra BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) uttaler i Adresseavisen.

Disse barna trenger ikke å likes, de trenger at noen tar seg bryet med å prøve å forstå hvorfor barna tyr til vold.

Min eldste sønn var inne i både BFT(Barne og familietjenesten) og BUP, men ingen der brydde seg med å finne ut hvorfor han var utagerende, hadde dårlig impulskontroll og lett havnet i konflikt med de andre barna.

LES SAKEN: 200 ansatte i Trondheimsskolen har hittil i år meldt fra om at de har vært utsatt for slag, spark eller skalling

Alle sammen, i BUP, skolen og BFT, var opptatt av at det var han som satt på løsningen av problemet: Det var han som måtte lære seg andre strategier, det var han som måtte endre seg. Han skulle lære å «mestre», som de fra BUP snakker så fint om i Adressa nylig.

Det falt ingen inn at den som måtte endre adferd, var faren.

Det alle overså var at guttens vold var et resultat av farens vold, og at adferden på skolen rett og slett var posttraumatisk stress (PTSD): Han var på tå hev hele tiden, på vakt etter neste tegn til fare, og dermed reagerte han raskt og hardt på enhver potensielt truende situasjon. Han rakk ikke tenke: For han var det en fight-reaksjon som var helt ute av kontroll.

Men dette innså ikke BFT, BUP eller skolen: De var svært opptatt av å få satt en ADHD-diagnose på gutten og de ønsket å medisinere han, «så tidlig som mulig», slik det sto i Adressa.

Men sønnen min var feildiagnostisert: hyperaktiveringen og den dårlige impulskontrollen skyldtes ikke ADHD, men vold.

Han kopierte sin far, men det var det ingen som så.

Det er kjent fra forskning at BUP ikke klarer å avdekke vold: De klarer altfor sjelden å skille mellom ADHD og vold, enda det er større forekomst av vold (ca. 10 prosent) enn ADHD (2-5 prosent) blant barn i Norge.

LES KOMMENTAR: Tallene som skremmer

Adferden er svært lik om et barn er hyperaktivert på grunn av PTSD, eller om det er på grunn av ADHD, og forskning har vist at 60 prosent av barn som har vært i BUP-systemet har erfaring med vold/overgrep, men BUP klarer bare identifisere det i 0,4 prosent av tilfellene. Det som er skremmende er at når voldsutsatte barn settes på ADHD-medisin, så roer de seg. Alle, i skole, BFT og BUP klapper seg nok da på skuldra og tenker at de har gjort en god jobb, og om de bare lærer barnet andre mestringsstrategier, som da fjerner symptomene på volden barna lever i, så er de såre fornøyd.

De innser ikke at de ha har gjort barna en stor bjørnetjeneste: medisin stopper ikke volden barnet utsettes for, medisin dekker over vold; medisin fjerner ikke bakenforliggende forhold, men gjør at den som tar medisin skjuler dem bedre.

I Christoffer-saken var det slik: Han fikk medisin og når adferden hans ble verre, fordi volden han levde i ble verre, da endret de bare medisinen.

BUP etterlyser i Adressa en åpen undrende og undersøkende holdning, men da må de feie for egen dør.

BUP lukker øynene for det åpenbare: Noen voldelige barn utøver vold fordi de lever i vold, omsorgssvikt eller er utsatt for overgrep som BUP ikke evner å avdekke, men altså heller bidrar til å skjule. Hvor lenge skal de fortsette med det?

Her er link til forskningen i Nordland, og en nyere artikkel om ADHD og belastende hendelser:

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=144835&a=3

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=439501&a=2