Det er så lett å bli nummen. Året startet beksvart. 1800 båtflyktninger har så langt omkommet på vei til lykkelandet i nord. Sannsynligvis er det bare starten. I fjor fant 3500 sin grav i Middelhavet.
LES HISTORIEN OM GUTTEN MED SELBULUA HER
Tall på papir. I skrivende stund har jordskjelvet i Nepal rundet 5000 døde. Tallet stiger hver gang jeg sjekker. Men det hjelper ikke å la være. Syria. Det nærmer seg 200 000 drepte. Selv FNs høykommissær for menneskerettigheter har gitt opp å telle de døde. Tall på papir. Statistikk. Da er det så mye enklere å velge fjernkontrollen og engasjere seg i hvem som overlever neste sesong av Game of Thrones.
10 000 syriske flyktninger er blitt syretesten på om vi er en raus nasjon med hjertevarme eller et kaldt land som er mest opptatt av oss selv. Good guys og bad guys. Virkeligheten er ikke like enkel. I dag sitter 5000 flyktninger som har fått opphold og venter på at en hjertevarm kommune skal ta imot dem. Rødgrønne ordførere som applauderer 10 000 syrere, er raske til å fortelle hvor vanskelig det er om det skulle komme en flyktning til nettopp deres kommune. Det blir jo så dyrt, og ikke har vi boliger nok. Tannlegedekningen er dårlig og flyktningtilskuddet tar slutt etter bare fem år. Hjertevarmen blir fort et spørsmål om størrelsen på pengesekken. Fanene falmer i møte med den kommunale hverdagen.
De er så mange, flyktningene. Bare i Syria er mange millioner mennesker drevet på flukt. I fjor kom 240 000 båtflyktninger seg over havet til Europa. Det er mange forestillinger om hvem båtflyktningene er. «Kakerlakker, la dem drukne», sier de mest ekstreme i den virtuelle Dovregubbens hall. Da er langt flere av oss tilbøyelig til å mene at de er lykkejegere. For er det nå egentlig de mest verdige trengende som kommer til Europa? Helt sikkert ikke bare, som om det skulle gjøre en forskjell. Det er ingen forbrytelse å søke mot et bedre liv, det gjør vi alle. Som det er så mye mer edelt å jakte på lykken i selvrealiseringsbøker, med scrapbooking og på mindfullnesskurs.
For oss er flyktningene en masse. Men egentlig er de gutten som jobber på fiskeforedlingsbedriften på Frøya. De er mannen som vasker bilen din i parkeringskjelleren. De er maleren, de er naveren. De er han som selger dop i parken. De er til og med den lille gutten med selbu-lua som sammen med moren sin søkte et bedre liv i Europa, men som ble plukket opp fra havet av en gresk fisker. Nå er han blitt en av oss. Vi vet at han heter Elyud. En gutt som helt sikkert ville blitt et verdifullt tilskudd til lokalsamfunnet på Hitra, eller en hvilken som helst annen kommune. Ingen ville drømme om å kalle ham en lykkejeger eller kakerlakk.
Men som tall på et papir er selv den lille gutten en utgiftspost og et problem. Ingen går i fakkeltog for å få asylsøkere til sin kommune. Men selv de mest motstridende kommunene lenker seg fast og protesterer når deres asylbarn må sendes ut. Først når asylbarnet og båtflyktningen får et navn og et ansikt, innser vi hvilken verdi de har.
Den lille gutten i selbu-lua minner oss om at hvert eneste menneske har en historie. Han er ikke mer eller mindre unik enn de andre. De er alle unike.