Det startet med strikking til utsatte barnehjemsbarn i Russland og endte som en internasjonal hjelpeorganisasjon med kontorer i Uganda og Ukraina.

Bak det hele står 26 år gamle Tina Marie Asphaug fra Trondheim. Engasjementet vokste i takt med magen, da hun som gravid 22-åring begynte hjelparbeidet i det små. Nå har organisasjonen Amadia International vokst seg større, med frivillige som legger ned stor innsats. De hjelper flyktninger i Ukraina og driver en skole og et barnesenter i Uganda, med 700 barn. Men aldri har responsen vært så stor som de siste ukene. For halvannen uke siden rullet en trailer fullstappet med utstyr fra Trøndelag til flyktningene på Lesvos i Hellas.

Les hva hun opplevde her: - De har vært på flukt i mange dager, men spør om vi trenger hjelp.

– Vi har fylt tre lagre i Trondheim og et helt lager i Namdalseid, givergleden har vært helt fantastisk, stråler Asphaug.

Når snudde det?

– Da flyktningsituasjonen ble veldig mye dekket av media. Vi har annonsert flere ganger for andre prosjekter vi samler inn til, og da brukte vi lengre tid. Nå fylte vi tre lagre på en uke. Mange har også lyst til å være med å reise sørover og bidra i hjelpearbeidet. Nå som det er såpass nært oss, når det er i vår egen hage, da vil alle bidra.

Amadia ble stiftet for fire år siden. Hvor mange er dere nå?

– I Norge er vi 50 stykker. I utlandet har vi sju stykker i Ukraina og elleve i Uganda.

Du har en jobb ved siden av?

– Ja, jeg jobber i oppfølgingstjenesten og som danseinstruktør.

Med et lite barn i tillegg går tida fort?

– Ja, hehe. Det har mer eller mindre blitt en livsstil. Det er fryktelig mye arbeid, men så lenge jeg ser på det som en livsstil, går det opp.

Her sover to år gamle Nour på bestefarens skuldre, mens familien jakter på et trygt liv i Europa.

Beskriv den siste tiden?

– Det har vært enormt mye å gjøre. Telefonene har aldri stått stille og folk har levert døgnet rundt. Teamet i Trondheim har jobbet dag og natt og sortert det vi har fått inn. De sjekker at det som leveres er helt, og rent og pent.

Du har tidligere fortalt om et sterkt møte i Uganda som gjorde at du trappet opp engasjementet. En liten jente ble voldtatt, utstøtt av sin mor og døde senere som følge av skadene?

– Det var første gang jeg personlig kom inn på en slik episode. Vi fikk hendelsen i fanget der og da, så det ble veldig nært. I dag har vi dessverre veldig mange barn som er utsatt for overgrep og utstøtt av familien sin. Vi følger dem opp med et team av sykepleiere og psykologer som jobber frivillig for oss.

Hva er drivkraften?

– Takknemligheten til alle ungene. De viser enorm takknemlighet for hver minste ting. Nå som arbeidet vårt har blitt så stort og vi har ansvaret for så mange, kan jeg ikke legge det fra meg.

Har du hatt lyst til det?

– Nei, men det har vært tunge dager, spesielt med tanke på økonomiske utfordringer. Det har vært vanskelig å få folk til å gi penger til andre steder. Vi sender jo pakkene med penger av egen lomme, men nå med Hellas fikk vi penger til å sende trailer. Det gikk på to uker!

Hvor mye har du brukt av egen lomme siden du startet?

– Uff! Hehe. Vi har jo offentlig regnskap så der står det hvor mye som kommer inn og hvor mye som er brukt. Vi regner heldigvis ikke ut hvor mye vi har brukt før mot slutten av året, hehe. Den summen blir veldig stor.

Det har gått ut over din egen økonomi?

– Ja, ja, mange ganger, hehe.

– Men man kan ikke slutte. Vi må sende pakkene med klær og utstyr som ungene er så avhengige av.

Hva tenker du om at flyktningsaken er blitt lettere å mobilisere til, men ikke andre saker der folk har det vanskelig?

– Vi har mange flyktninger i Uganda, barn som kommer fra Kongo. Det har vi jobbet med i årevis. Jeg håper engasjementet fortsetter slik det er nå, også for andre utsatte, når mediene stilner om flyktningsaken. Men jeg tror folk kan forholde seg mer til flyktningsaken når det er så nært oss som nå. Det er litt trist, men jeg skjønner at det er vanskelig for folk når de aldri har reist ut og sett situasjonen selv. Det er dessverre nok nød til at alle kan bidra.

Hvem vil du framsnakke?

– Det må bli teamet vårt i Trondheim. Mange frivillige har meldt seg til å sortere utstyr på lagrene våre den siste tiden.

Maria Hageskal Lund: - Jeg følte veldig behov for å gjøre noe.