En norsk tv-serie som tar dommedagsprofeter og konspirasjonsteoretikere litt på ordet, legger lista høyt på et kritisk sted for norsk tv-drama: troverdighet. Siden realisme står svært sterkt som kriterium for alle slags drama her til lands, vil «Valkyrien» sannsynligvis dele publikum og kritikere.
Serien fortjener noe mer ros enn ris, fordi den prøver på litt andre ting enn norske filmer og tv-serier flest. Den starter med en av de beste, mest intense actionscene med ran her til lands. Likevel er ikke «Valkyrien» en krimserie. I tillegg kommer en drøy legeroman, uten at det blir melodrama. Samt en dommedagsprofet, uten at det blir apokalypse-nå-igjen.
Les også kommentaren «Anders over alt»
Den andre hovedtråden er et forsker- og legepar, spilt av Sven Nordin og Pia Halvorsen. Hun er dødssyk. Siden sykehuset sier nei til eksperimentell selvbehandling med hjelp fra ham, går de med hjelp fra en tidligere pasient «under jorden» til alternativ behandling, i et bomberom ved den nedlagte t-banestasjonen Valkyrie Plass i Oslo.
Tredje, beste og mest originale tråd i serien er Pål Sverre Hagen som uoffisiell blogger og dommedagsprofet som samtidig er leder for beredskapsetaten i Oslo(!). Dermed kan han kombinere et angstfylt verdensbilde med tilfluktsrommene i Oslo som privat skjulested mot alt han frykter komme.
Kombinasjonen av disse tre historiene gir en særpreget blanding, hvor det tidvis kan bli for mye eller for lite av både det ene og det andre. Serieskaper Erik Richter Strand, manusforfatter Thomas Seeberg Torjussen og skuespiller Mikkel Bratt Silset samarbeidet fint i den løfterike spillefilmen «Sønner» (2006). Her er de på dypere grunn, på godt, men også mer bristende.
Dyktige skuespillere og fin bruk av miljø og Oslos undergrunn klarer ikke helt dekke over ujevnt manus, særlig i sykehusdelen av historien. I motsetning til norske tv-serier flest, er de to siste episodene av «Valkyrien» de beste. Samtidig har serien mer dramatikk og flere historier enn den klarer å få godt nok fram. Kanskje burde serien rett og slett ha vært enda lengre.
«Valkyrien» skiller seg fra det meste av norsk tv-drama. På sitt beste har den et visst slektskap med den eminente britiske serien «Utopia». Et stykke på vei klarer «Valkyrien» å etablere eget univers med skrudd samtidsdrama. De siste episodene tyder på at den kunne gått lengre, tidligere. Den mest forskrudde karakteren, spilt av Pål Sverre Hagen, er best ved en serie egnet til å framkalle så vel fascinasjon som irritasjon.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG