- Kan dere høre meg?
Slik pleier han å åpne sine foredrag når han reiser rundt i verden og forsøker å få oss til å forstå sorte hull, kvantetyngdekraft, tidsreiser, ormehull, utenomjordisk liv og universets opprinnelse.
Professorens lepper beveger seg ikke gjennom hele foredraget. For i 1985 mistet Stephen Hawking evnen til å snakke. Siden da har han ikke sagt ett eneste ord med sin egen stemme. Han kommuniserer i stedet med en gammeldags robotstemme med amerikansk aksent, som han styrer med en av de få musklene i kroppen han fortsatt er i stand til å kontrollere. En muskel i kinnet, som ved bevegelse kan aktivere en infrarød kontakt som er festet i brillene hans.
Stephen Hawking kommer ikke
På den måten kan Hawking velge ord og bokstaver på skjermen han har montert på rullestolen sin. Ord og bokstaver han tar i bruk for å snakke med presidenter, den britiske dronningen, vitenskapelige kollegaer, journalister, studioverter, store forsamlinger, og ikke minst sin familie, som blant annet inkluderer tre barn og tre barnebarn.
Han kan også koble ut lyden eller bruke det samme oppsettet til å skrive bøker eller vitenskapelige artikler om altoppslukende sorte hull, eller om hvordan et univers på størrelse med et knappenålshode ble til det universet vi kjenner i dag, da «The Big Bang» fant sted for omtrent 14 milliarder år siden.
Stephen Hawking lider av den alvorlige sykdommen amyotrofisk lateralsklerose (ALS).
For tolv år siden kunne Stephen Hawking skrive omtrent 15 ord per minutt med teknologien.
I dag er imidlertid ansiktsmusklene hos den 75 år gamle fysikeren og matematikeren så svekket at han kun kan skrive ett ord i minuttet.
Å komponere én eller to setninger kan dermed ta opptil en time.
Det er derfor ingen improvisert tale Hawking hadde planlagt å levere i Trondheim.
Robotstemmen er ikke lenger kun en robotstemme. Det er Stephen Hawkings stemme. Den er utdatert, og Hawking har fått tilbud om å erstatte den med en mer moderne stemme som ikke høres like robotaktig ut. Det vil han imidlertid ikke ha. Robotstemmen er blitt en del av fysikerens signatur, sammen med rullestolen og hans skråstilte hode.
- Det er rørende at han holder seg til robotstemmen som man umiskjennelig forbinder med ham. Når man hører den, er man ikke i tvil om hvem som snakker, sier Poul Henrik
Damgaard, professor i teoretisk partikkelfysikk og kosmologi ved Niels Bohr-instituttet på Københavns Universitet.
- Det er lett å skjønne at han føler seg knyttet til den litt primitive stemmen som han har brukt i mer enn 30 år, og at han derfor ikke vil ha en ny stemme. Tenk om du plutselig våknet en dag med en ny stemme. Det ville blitt helt feil.
Sykdommen og kjærligheten
Kroppens forfall kom ikke som noe lyn fra klar himmel hos den store tenkeren. 21 år gammel startet han sine studier ved det prestisjetunge universitetet i Cambridge, og allerede det første året ble han rammet av sløret tale. Han beveget seg også klumsete, og det skjedde rett som det var at han falt på fortauet.
- Det skjedde helt plutselig at jeg ikke greide å stokke beina og ramlet, har han fortalt.
Det skulle vise seg at Stephen Hawking hadde den fryktede sykdommen ALS.
Sykdommen angriper nervecellene i ryggmargen og i hjernen. Slik settes prosessene som styrer muskelbevegelser ut av spill. Musklene lammes, og svinner hen i et langsomt, men sikkert tempo. Resultatet er at den rammede blir mer og mer lammet med tiden.
Mørk spådom fra Hawking
Alt dette ble Hawking fortalt til minste detalj av legene, som fortalte ham at han ikke måtte forvente å leve noe særlig mer enn et par år til, og at han gradvis ville miste evnen til å gå, spise og snakke. «Hva med hjernen?» undrer 21-åringen. «Hjernen blir ikke påvirket», svarte de. «Tankene dine forblir de samme. Forskjellen er bare at ingen vil få vite hva du tenker».
Så feil kunne de altså ta, kan vi si i dag - 54 år senere - der han fortsatt forsker og deltar isamfunnsdebatten.
Turbulent samliv
Omtrent samtidig med at han fikk konstatert den alvorlige sykdommen forelsket han seg i Jane Wilde, som studerte språk ved universitet i Cambridge. De møtte hverandre i et nyttårs-selskap det året. Hun har sagt at hun falt for smilet til den unge studenten som var en typisk intellektuell som det gikk mange av på dusinet i Cambridge. Litt arrogant, var han også.
Da de giftet seg var de to årene som legene hadde gitt Stephen Hawking passert, men han var kraftig forandret fysisk da bryllupsklokkene ringte for de to i 1965. Deretter stagnerte sykdommen en smule, og Hawking virket å få livsmotet tilbake. I 1967 fikk Stephen og Jane sønnen Robert, og tre år senere ble datteren Lucy født. Barn nummer tre, attpåklatten Tim, ble født i april 1979. Da var Stephen for lengst lammet og pleietrengende. Det aller meste falt på Jane, som i tillegg til å være trebarnsmor også hadde sin egen karriere å ta hensyn til, hun skrev en avhandling om spansk og portugisisk diktning på denne tiden.
Ekteskapet beskrives i filmen «The Theory of Everything», der vi følger Hawking-paret fra den første forelskelsen til bruddet etter 25 års ekteskap, da Jane Wilde var så utslitt av den krevende omsorgen for sin handikappede mann at hun forlot ham til fordel for musikeren Jonathan Hellyer Jones.
Bruddet innebar ikke at kjærligheten var død for den teoretiske fysikeren. Han hadde forelsket seg i en av sine sykepleiere, Elaine Mason, som han giftet seg med i 1995. Det var en enkel kirkeseremoni i Cambridge, men så godt som hele verdenspressen sto utenfor og ventet på dem da vielsen var over.
Dette ekteskapet var preget av mye turbulens og påstander fra Stephen Hawkings nærmeste om at han endog ble mishandlet. Flere ganger ble han sendt til sykehus med kutt- og slagskader, og politiet etterforsket på et tidspunkt påstandene, men henla saken. Ekteskapet ble oppløst i 2005, angivelig også fordi Elaine ikke aksepterte at ektemannen fortsatte å holde så tett kontakt med Jane.
Siden da har han ikke hatt noen kvinne ved sin side. Til gjengjeld har han en større gruppe hjelpere og tekniske assistenter, ettersom han i sin svekkede tilstand må ha oppfølgning 24 timer i døgnet.
Stråling fra sorte hull
Stephen Hawking fikk sitt store gjennombrudd på starten av 70-tallet, gjennom sine teoretiske studier av sorte hull.
Sorte hull er objekter i universet som har blitt presset så hardt sammen av tyngdekraften at det ikke rommer noen ting. Dersom jorden var et sort hull ville hele planeten hatt volum tilsvarende en sukkerbit. Tett på disse sorte hullene er tyngdekraften så sterk at selv lyset, med sin hastighet på 300 000 kilometer per sekund, ikke kan slippe unna. Når selv lys ikke slipper unna det sorte hullet, betyr det at sorte hull er totalt usynlige, og det var derfor den amerikanske astronomen John Wheeler døpte dem nettopp «sorte hull» da han oppdaget dem i 1967. Om du kommer for tett på et sort hull og faller ned i det, vil det altså ikke hjelpe å lyse ut av det med en lommelykt. Lyset slipper ikke ut.
- Det er blitt sagt at virkeligheten noen ganger overgår fiksjonen, og ingen andre steder er det mer sant enn når det gjelder sorte hull. Sorte hull er merkeligere enn noe annet science fiction-forfattere noensinne kunne drømt om, fortalte Hawking under et foredrag i 2008, hvor han oppsummerte statusen i sin forskning på sorte hull.
At lys ikke slipper ut av et sort hull nærmest er blitt definisjonen på et sort hull, er helt i tråd med Einsteins relativitetsteori. Hawking oppdaget imidlertid at det ikke er sant at sorte hull er så sorte som de ble fremstilt i lærebøkene. De gir nemlig fra seg stråling, og disse strålene er fra da av blitt kalt Hawking-stråling.
- Det var revolusjonerende. Det fikk fysikere over hele verden til å gape. Forenklet sagt fant Hawking ut at sorte hull stråler på samme måte som en kokeplate som blir varm. Han oppdaget ganske enkelt at sorte hull har en temperatur og at de kan avgi varmestråling. Det var forskning i nobelpris-klassen, sier Poul Henrik Damgaard.
Hawking hadde selvfølgelig også en kommentar til sitt eget funn:
- Sorte hull er ikke så sorte som de blir beskrevet. De er ikke evige fengsler, slik man en gang trodde. Ting kan godt komme ut av et sort hull. Både til yttersiden og muligens til et annet univers. Så hvis du føler at du har falt ned i et sort hull, må du ikke gi opp. Det er alltid en vei ut.
Stephen Hawking kom frem til oppdagelsen ved å støtte seg på blant annet Niels Bohrs og Albert Einsteins teorier om henholdsvis kvantemekanikk og relativitetsteori. Han blandet teoriene sammen og kom frem til den banebrytende konklusjonen om at sorte hull måtte sende ut Hawking-stråling. Derfor kan man kanskje undre seg over hvorfor den aldrende Stephen Hawking enda ikke har mottatt noen nobelpris i forbindelse med sin avsløring av sorte hulls vel bevarte hemmelighet.
- Einstein fikk heller ikke noen nobelpris for verken den spesielle eller den generelle relativitetsteorien, noe som kan virke litt merkelig i dag. At Hawking ikke har fått nobelprisen ennå skyldes at Nobelpriskomiteen er veldig konservativ og har klare prinsipper om at man skal ha eksperimentelle bevis for at teorien om Hawking-stråling holder vann. Og det beviset har man ikke fått ennå. Kanskje får vi dem aldri, for det vil være veldig utfordrende og vanskelig å observere Hawking-stråling fra sorte hull, forklarer Poul Henrik Damgaard.
Damgaard legger ikke skjul på at han og mange andre av hans fysikerkollegaer verden over synes at Stephen Hawking fortjener en nobelpris, men da må det skje mens han fortsatt lever, all den tid prisen ikke deles ut posthumt.
- Hawkings forutsigelse om at det sorte hull slipper ut Hawking-stråling er så solid at det ikke kan være feil. I den samme perioden har man blitt sikker på de sorte hullenes eksistens, fordi man faktisk har observert dem. Derfor må de gjerne sende et brev fra Stockholm til professor Hawking, sier Poul Henrik Damgaard.
Når det blir snakk om Hawkings intellekt mener Damgaard at det er vanskelig å skille hans sykdom fra hans karriere. Damgaard tror også at Stephen Hawking skjønner dette.
- Det at han som 21-åring fikk vite at han ikke hadde mange år igjen å leve har akselerert hans intellektuelle utvikling. Det har ført til at han har fått det travelt med å nå de samme målene innen få år som andre når gjennom en årrekke. Hans fremskridende sykdom har dermed paradoksalt nok vært en drivkraft i hans vitenskapelige arbeid. Sykdommen har vært hans intellektuelle drivstoff, mener Damgaard.
- At han samtidig har kunnet presse sitt intellektuelle overskudd ut med få ord via en ansiktsmuskel kan man bare ta av seg hatten for, og man kan undre seg over hvor det menneskelige overskuddet hans kommer fra, når man tenker på hans situasjon.
I 30 år, frem til han fylte 67 år, hadde Stephen Hawking den samme professorstillingen ved University of Cambridge som Isaac Newton hadde holdt på slutten av 1600-tallet. Han forlot stillingen fordi han nådde universitetets pensjonsalder. Pensjonisttilværelsen har imidlertid ikke lagt noen demper på den teoretiske fysikerens arbeid.
- Han skrev en vitenskapelig artikkel sammen med to andre fysikere som ble offentliggjort i fjor. Den var på nivå med tidligere publikasjoner, og man kunne kalle det en «klassisk Hawking». Så han arbeider fortsatt, og det han presenterer er ikke sludder. Artikkelen handlet om det sterkt omdiskuterte informasjonsparadokset, hvor man diskuterer om informasjon forsvinner i sorte hull eller ikke, forteller Damgaard.
- Hawking inngikk en gang et berømt veddemål om emnet. Senere måtte han innrømme at han hadde tatt feil. Einstein tok også feil iblant. Slik er det når man tar store sjanser. Noen ganger går det galt.
Overrumplende humor
Stephen Hawkings folkelige gjennombrudd kom i 1988, da han offentliggjorde sin første populærvitenskapelige bok, «A Brief History of Time». Her forsøkte han å forklare mannen i gata hvordan universet henger sammen.
Om Big Bang, sorte hull, kvantegravitasjon, tidsreiser, ormehull og muligheten for at det finnes flere univers.
Boka ble en bestselger, og solgte mer enn 10 millioner eksemplarer. Det var også slik offentligheten ble kjent med Stephen Hawkings lidelse.
Forfatterdebutanten ble bokstavelig talt berømt over natta. En kjendis. Han reiste verden rundt, ga intervjuer, og fikk tusenvis av brev fra tilhengere som han svarte på etter beste evne. People Magazine kåret ham til en av de 25 mest interessante menneskene i verden. Populariteten åpnet også dører. I dag er det mer enn 3,5 millioner mennesker som følger Stephen Hawkings Facebook-side.
Når man spør forskere om hva det er som gir Stephen Hawking en så stor gjennomslagskraft på verdensplan nøler de ikke med å poengtere fysikerens store intellekt, robotstemmen, og hans spektakulære evne til å overleve en sykdom som ellers skulle vært ganske dødelig.
Og alle nevner Hawkings avvæpnende og overrumplende humor.
Troels Petersen, som er lektor i eksperimentell subatomær fysikk ved Niels Bohr-instituttet, husker hvordan Stephen Hawking i 2009 inviterte tidsreisende til en hemmelig fest i et vakkert lokale ved universitetet i Cambridge. Det var dekket opp til fest med sjampanje, kanapeer og heliumballonger. Midt i rommet var det et stort banner som ønsket tidsreisende velkommen: «Welcome Time Travellers».
På den fine invitasjonen sto det at man ikke behøvde å svare på invitasjonen. Man kunne bare dukke opp.
En liten, men meget viktig detalj var at invitasjonen til festen ble sendt ut dagen etter at festen ble avholdt. Så selv om Stephen Hawking var klar til fest, ikledd dress i rullestolen, så dukket det ikke opp en eneste tidsreiser.
Hans tørre bemerkning var:
- Hvilken skam. Jeg hadde håpet at fremtidens Miss Universe skulle komme inn gjennom døra.
Denne hendelsen var selvfølgelig Stephen Hawkings måte å gi vitenskapelig bevis for at tidsreiser ikke er mulig for mennesker.
- Det var et genialt påfunn. Jeg elsker Stephen Hawkings sans for humor, og samtidig illustrerer det et viktig, tankevekkende poeng, sier Troels Petersen.
Og når det kommer til humor er det også verdt å nevne at Stephen Hawking har vært med i fire episoder av den berømte tegneserien «The Simpsons», hvor han selv la på egen robotstemme. I det fiktive Simpsons-universet er Hawking utstyrt med superkrefter, og rullestolen hans har rotorblader som tillater ham å fly, som om rullestolen var et helikopter. Selvfølgelig gjør han alt for å avbryte sin egen robotstemme da den henger seg opp og gjentar ordet «pizza» om og om igjen. For pizza er ikke noe Hawking liker i virkeligheten.
- Det virker som at de fleste kjenner meg bedre fra «The Simpsons» enn fra mitt arbeid, har Stephen Hawking sagt.
I et intervju med vitenskapsmagasinet New Scientist i 2012, som handlet om sorte hull og den kosmiske bakgrunnsstrålingen, spurte journalisten hva Stephen Hawking tenker mest på i løpet av en dag.
- Kvinner. De er et fullstendig mysterium, svarte fysikeren.
Reisen ut i rommet
Hawkings neste store mål er å komme seg ut i verdensrommet.
- Om menneskeheten skal overleve på lang sikt må vi finne en måte å evakuere planeten. Og det må skje raskt. Faktisk kan menneskeheten ha mindre enn 200 år til rådighet til å finne ut hvordan vi skal flykte fra vår planet. Vår eneste sjanse for overlevelse er å spre oss til andre planeter, i stedet for å fortsette å fokusere på vår egen, sa Stephen Hawking til nettstedet Big Think i 2010.
Helt i tråd med sin egen uttalelse har Stephen Hawking selv forberedt seg på å reise fra planeten. Det skjedde ved en parabolflyvning
i 2007 i et såkalt «zero gravity-fly», som astronauter bruker for å trene på arbeid i vektløs tilstand. Ved en parabolflyvning flyr flyet rett oppover, for så å begynne et stupdykk. Når flyet når toppunktet kan passasjerene oppleve vektløshet i inntil 20 sekunder hver gang manøveren utføres.
Uten rullestolen og brillene deltok Hawking i denne manøveren tolv ganger, og oppnådde dermed å være vektløs i totalt fire minutter. Mens han svevde rundt i kabinen var ansiktsuttrykket ikke til å ta feil av: et gutteaktig ansikt lyste opp i et lykkelig smil.
- Det var fantastisk. Vektløsheten var vidunderlig. Jeg kunne ha gjort det for alltid. Verdensrommet, her kommer jeg, sa Stephen Hawking til BBC etter å ha kommet trygt ned på jorda igjen.
Og nettopp verdensrommet er Stephen Hawkings neste mål. Sammen med 500 andre passasjerer har han reservert et sete på en tur med Richard Bransons «Virgin Galactic».
I forbindelse med Stephen Hawkings 70-årsdag i 2012 ble det holdt et symposium til ære for den store tenkeren, under tittelen
«The State of the Universe». Bursdagsbarnet selv måtte melde avbud på grunn av sin helsetilstand, men deltakerne fikk høre hans tale, med lyden fra hans karakteristiske robotstemme:
- Husk å kikke opp på stjernene og ikke ned på dine føtter. Forsøk å gi det du ser mening, og undre deg over hva som får universet til å eksistere. Vær nysgjerrig. Og uansett hvor vanskelig livet virker, så er det alltid noe du kan gjøre og ha suksess med. At du ikke bare gir opp, betyr noe.