Det var en velkjent debatt som nok en gang ble plukket opp da Bylarm offentliggjorde årets program. Med trønderske Frances Wave som et av få rockeband på programmet, er det mye som tyder på at vi har med en selvoppfyllende profeti fra programsjef Joakim Haugland å gjøre. Samme mann som i fjor betegnet gitarrocken som bortimot utryddet.
Og mens Bylarms programsjef sliter med å finne verdige kandidater, og Knut Schreiner prøver å forklare med demografi og klassetilhørighet, stabler Trondheim Calling tilsynelatende uanstrengt opp en rock- og metallkveld av rang.
Pønk mot lamhet
Jeg skal innrømme at jeg trodde det var en spøk da restene av ærverdige RIFU planla å gjenoppstå som Anti-Lam Front, med lamhetskritisk skatepunk og trønderske tekster. Men det holdt med førstesingelen «Movember-regn» – et skarpt angrep på billig klikkaktivisme og nettbasert iscenesettelse – før jeg var fullstendig forelsket.
Skatepunken kan jeg i utgangspunktet styre meg for, men bandets jevnt gnistrende meloditeft og tostemte koringer er beint frem umulig å motstå, også i kveld. At tekstene – kanskje bandets aller sterkeste kort – ikke kommer tydelig nok fram fra scenekanten er et større problem, men med mer brodd, vidd og personlighet enn store deler av festivalplakaten til sammen, blir dette en forfriskende og særs gledelig åpning på kvelden (5/6).
Da vi dekket torsdagskonserten til Bokassa, sparer vi litt på plassen her. Mer publikum, større scene og bedre stemning på den ene siden, litt dårligere lyd og mer slurv på den andre – Bokassa er fortsatt helt OK, men jeg merker også at jeg liker bandet litt mindre for hver gang jeg hører dem (3/6).
Strupetak fra Sibiir
Der Bokassa ofte blir i overkant anonyme tar imidlertid Sibiir et tidlig strupetak, som de opprettholder den lille halvtimen de spiller. En groove-fokusert sammensmeltning av svartmetall og kantete hardcore høres kanskje ikke kjempespennende ut, men i Sibiirs hender meisles dette til en besnærende sammensmeltning ulikt det meste jeg har hørt før. Mye av dette skal knyttes til trommene til Eivind Kjølstad som ofte overrasker framfor å kjøre standardløp.
Og hva har skjedd med Jimmy Nymoen? Sist jeg så han fronte Jack Dalton framsto han som litt anonym bak gitaren sin. I kveld glir han komfortabelt inn i rollen som autoritær growler der han konstant pisker opp publikum. Litt liv blir det i den rimelig fulle salen også, noe vi ikke er sånn alt for bortskjemt med på bransjefestival. Det er bare å glede seg til fortsettelsen (5/6)!
Fesivalhøydepunktet
Kveldens, og festivalens ubestridte høydepunkt for undertegnede blir imidlertid Attan. Etter en intens kakofoni av industri, death metal og hardcore – tungt som en sekk murstein og tett som Doras betongvegger – avsluttes konserten med «Edward». I motsetning til det øvrige materialet skrus tempoet her helt ned, men med en desperat Remi Semshaug Langseth i førersetet er intensiteten om mulig enda større mens låta bygger seg suggererende inn i evigheten. Her er Langseth det desperate og rådløse mennesket fanget i en knugende maskinell malstrøm – det hele blir nesten for mye å ta inn.
Fryktinngytende, iskaldt, og fullstendig uforglemmelig. Denne vil henge igjen i kroppen lenge (5/6)!
Shevils under pari
Å følge dette burde bortimot vært en forbannet umulighet, men til tross for at de ligger flerfoldig hakk under den enorme intensiteten til de to foregående bandene syntes Shevils som gode kandidater for jobben. Nå må det jo sies at med to svært gode skiver i bagasjen burde bandet vært godt over by:Larm/Trondheim Calling segmentet nå. Hadde vi levd i en rettferdig verden hadde de heller scoret listeplasseringer og fylt Byscenen.
Men vi gjør jo selvfølgelig ikke det, og etter å ha sett bandet spille upåklagelige konserter for flaut få, har jeg definitivt hørt de bedre enn i kveld. En bass-amp som høres nær døden ut og som overdøver det meste av nyanser, saboterer mye av dynamikken som er så sentral i bandets musikk, mens vokalist Anders Voldrønning er noe influensaplaget. Og nå når de endelig hadde fått et respektabelt og til dels dansevillig publikum.
Ikke at problemene på noe tidspunkt står i fare for å saboterer kvelden. Shevils har låtmaterialet til å uanstrengt fylle førti minutter og vel så det, og det går aldri lenge mellom høydepunktene. Men dette ble heller ikke helt den signingsferden jeg har unnet bandet siden «Lost in Tartarus» (2013).
Når jeg registrerer jubel på bass-introen til «Sorely Fucking Provoked» er det imidlertid fristende å konkludere med at ting sakte, men sikkert er i ferd med å gå seg til for Shevils. Tross alt (4/6).
Et eksempel til etterfølgelse
Samlet sett utgjør imidlertid denne kvelden noe mer enn bare et lite knippe flotte konserter. Den viser et ørlite tverrsnitt av vital norsk gitarbasert musikk. Med et jevnt over tettpakket Brukbar/Blæst og god stemning, tyder alt på at det å spisse en av festivalens scener i denne retningen var et publikumsmessig sikkerstikk også.
Et sterkere musikalsk debattinnlegg er det derfor vanskelig å tenke seg. Og til Bylarm: Som Trondheim Callings nye logo illustrerer – Dette er bare toppen av isfjellet.
Anmeldt av MARTIN ANFINSEN
