Det er mye snakk om norsk identitet, norske verdier og norsk kultur om dagen. Det er til å bli både personlighetsforstyrra og sjøsyk av.

Jeg tenkte jeg skulle la denne verdidebatten passere, blåse den bort som en såpeboble i sommersola. Helt til bobla sprengtes på nesetippen min, og spillvannet ga seg ut på en utforskende ferd inn i hud og blodbaner. Er jeg, ei forholdsvis kulturinteressert trebarnsmor fra Inntrøndelag, med særengasjement i opptil flere rotnorske spel, så inni ryggmargen urtrøndersk som aller nærmeste stamtavle skulle tilsi?

LES OGSÅ: Ingen fest uten Frp

Jeg skal nok dessverre ikke veldig langt tilbake i egne slektsrekker før kaoset er totalt både når det kommer til kultur og religion. På besteforeldresiden er jeg en salig blanding mellom besteborgerlig høyre-kultur fra Østlandet og arbeiderklasse- og husmannskår fra innerste Trøndelag. Kulturkræsjen var stor da min mormor og morfar flyttet til Verdal, og ville ha barokkinspirert tapet i stua, stolte rokokkomøbler langs veggene og et dyrt piano lett tilgjengelig for kulturell dannelse. Ikke lot de datteren sin dra på ville trønderfester ved konfirmasjonsalder som skikken var, og syntes nok verdalske bønder var i overkant uhøvla. Deres datter førte denne oppdragelsesformen videre, slik at jeg selv hadde et svare strev med å integreres i karskfylla, og i dag er det mine barn som sliter med det noe strenge verdigrunnlaget.

LES OGSÅ: KrF vil ikke delta på felles borgerlig valgkamp

Det var riktignok ikke alle verdier mine besteforeldre fikk gjennomslag for. De ville nemlig at vi skulle oppdras i en nasjonalistisk, kristen kulturarv, med bordbønn før måltidene, bunad på 17. mai og en dæsj Asbjørnsen og Moe til kvelds. Spesielt de kristne verdiene møtte hard motstand hos min akademikerfar. Mormors bordbønner passet ikke inn sammen med hans brennende ønske om et samfunn basert på humanistiske, verdslige verdier.

Han nektet sine barn å dra på søndagsskole da han mente kateketen drev med systematisk hjernevasking av unge menneskesinn, og deltok heller ikke i sin datters dåp. Ikke fordi han hadde noe imot presten eller kirka, men fordi han ikke følte tilhørighet til det de sto for. For meg har det derfor aldri vært noen tradisjon eller fellesskapsfølelse forbundet med kristne ritualer og seremonier. At vi skal oppføre oss som folk og være snille mot hverandre, har derimot alltid stått i høysetet, men det har vært like unaturlig å tro på Jesus Kristus som på Odin, Tor eller Allah. Sorry, Linda, Ola og Sylvi, men jeg er redd det er mange av oss.

En gang var det en mann som driver med lokal slektsforskning som hvisket følgende i mitt øre: «Vet du at du egentlig er tater?»

Han sa det som om det var en hemmelighet jeg ikke skulle bringe videre, men jeg syntes selvfølgelig opplysningene var veldig spennende. Det hadde alltid slått meg at vi er påfallende mange mørkhåra mennesker med brune øyne, litt høye kinnben og tunge øyelokk i familien, men jeg hadde aldri hørt snakk om at vi kom fra taterslekt. Noen år senere fikk jeg svar, da Sissel Hermann satte i gang «Veresspelet»– et spel om skogfinnene som kom til Verdal omkring litt før år 1800. 11 familier kom vandrende til vår lille kommune, fra finnskogene i Trysil, og fra Sverige, Finland og områder lenger øst før det. En sammensveiset minoritet med egne tradisjoner, egen religion og eget språk, og som fremdeles er registrert som en av Norges fem minoriteter.

Noen generasjoner senere er vi hundrevis av etterkommere av skogfinnene i Verdal. Ikke alle vet om det selv, men her bor vi i alle fall, sammen med tradisjonsrike bønder, i selveste sagabygda. Her bor vi også sammen med etterkommere av svenske gruvearbeidere og rallarer som befolket dalen på 1800-tallet, og med arbeidsinnvandrere fra Finland som kom med oljeindustrialiseringa på 1970-tallet, og polske arbeidsinnvandrere i dag fra Polen og Litauen. Her bor vi også med ulike kristne flyktninger fra Afrika og muslimske innvandrere fra Syria.

LES OGSÅ: Pinlig trøndersk kulturkrig

I Verdal har jeg venner som er katolikker, muslimer, protestanter og ateister. Som er alkoholikere, narkomane og pillemisbrukere, kreftsyke, diabetikere og depressive. Som er navere, uføretrygda og utbrent, som er professorer, bedriftsledere og industriarbeidere. Noen liker Åge Aleksandersen, andre synes Åge er en vott. Alle har vi forskjellige slags tradisjoner, identiteter, verdier og religioner. Jeg digger det! Jeg ville aldri gidda bo i Verdal om det ikke var nettopp for dette fargerike fellesskapet, og jeg elsker å kunne ta en kaffe med ulike folk som kan gi meg innsyn i deres verden.

Hvordan kan jeg ellers forstå hvordan folk kan like Trump, eller at det er viktig for noen foreldre at deres barn gifter seg med noen fra samme trossamfunn? Jeg er ikke nødvendigvis enig i det de sier og mener, men tenker som så: om jeg ønsker å jobbe for en verden der flere tar del i mine verdier, må jeg kanskje begynne med å sette meg inn i verdiene som gjør andre forskjellig fra meg istedenfor å sporenstreks dømme dem som farlige og mindreverdige? Gjøre meg kjent med andre menneskers liv, og dem kjent med mitt? Kanskje kan vi finne et godt felles «vi» da? Vi kan i alle fall forsøke starte med en kopp kaffe eller to.

Jeg ønsker meg en valgkamp med politikere som ser over bunadssnippen. Og en integreringsminister som faktisk fokuserer på integrering.