Neil Young har vært opptatt av miljøvern helt siden tidlig på 70-tallet. På sitt nye album er han skarpere enn noen gang. Tittelen «The Monsanto Years» viser til selskapet Monsanto, som i USA har fått mye kritikk for å distribuere genmodifiserte frø.

Han langer ut mot en rekke andre miljøsyndere, og flere selskaper er navngitt i ulike sanger, noe som har skapt bruduljer i USA. Og sinnet hans retter seg ikke bare mot dem som tjener penger på miljøfiendtlig virksomhet:

«De store selskapene kidnapper alle rettighetene dine», roper han på en av sangene. «Hvordan kan vi få tilbake friheten», spør han på en annen.

Riktignok synger han også om kjærlighet og slikt, men det ligger et politisk og samfunnsmessig budskap i bunnen av alle de ni sangene. Og når Neil Young er forbannet, blir musikken hans interessant, selv om det musikalske innholdet kanskje er midt på treet.

Slik klinger dette albumet i hvert fall i mine ører. Han synger litt surt her og der, han har skrevet utallige melodier som er mye sterkere enn disse, og bandet henger så vidt sammen, med et trommespill som er nokså sidrumpa.

Bandet Promise of the Real ble satt sammen for denne innspillingen, og på flere låter klinger de nesten som Crazy Horse. Forvrengte, rufsete gitarer dominerer ofte lydbildet og skaper periodevis noe av dem samme energien som Crazy Horse på en nesten magisk måte klarer å få til.

På enkelte låter tar Young det helt ned og synger dempet, nesten famlende, akkompagnert av steel gitar og munnspill, slik han gjorde på «Harvest». Andre ganger er det fullt trøkk, og da gir sjefen blaffen i om det går over stokk og stein.

For han har noe han vil formidle, og han har ikke tid til å finpusse. Slik har det vært i flere år. Young har utgitt fem album siden 2012 og må være en av rockens aller mest produktive artister. Dermed blir kvaliteten også svært ujevn.

«The Monsanto Years» er også ujevnt. Men når 70-åringer synger med et slikt engasjement, er det lett å bli begeistret.

Høydepunkt: «Big Box»