Vannkraften vår er fornybar, men hvor «ren» er den, hvis vi ser på de fotavtrykkene vannkraften setter i naturen?

Adresseavisen tar på lederplass 29. november opp problemene vi er i ferd med å skape gjennom å rasere artsmangfoldet i naturen. I en tid der det politiske landskapet flommer over av bekymring over endringene i klimaet, er det svært bra at avisa løfter også denne delen av «naturvernet» høyere opp på det politiske kartet. For arter forsvinner nå i et historisk høyt tempo, og naturens ressurser forbrukes i urovekkende grad.

Har så dette noe med vannkraft å gjøre? Dessverre har det. For vannkraften gir oss ikke bare fornybar energi, den setter også fotavtrykk i naturen der den blir produsert. Og dette er fotavtrykk som i stigende grad kan få dramatiske følger for akkurat det lederartikkelen fokuserer på,- artsmangfoldet.

Les Adresseavisens leder her: Utrydder vi planter og dyr, rammer vi oss selv

I klimadebatten er «fornybar energi» det gjennomgående stikkordet, og vår vannkraft er selve symbolet på «ren energi». Riktig nok genererer utbyggingen av kraftverkene, og også driften av dem, utslipp av en god del CO2, men i det store bildet har den strømmen som produseres i norske vannkraftverk det laveste «klimaavtrykket» i form av CO2 som vi kan tenke oss. Samtidig er det ikke noen nyhet at også vannkraftutbygging kan ha negative konsekvenser. Noen av de hardeste kampene om norsk natur har stått om nettopp vannkraftutbygging. Stikkord som Mardøla og Alta er nok til å minne om det.

Visste du at Sukkerhuset i Trondheim spilte en rolle i slavehandelen?

Riktig nok erklærte tidligere statsminister Stoltenberg i en nyttårstale at tiden for de store kraftutbyggingene var over. Men stadig flere småkraftverk bygges, og vi ser at presset mot vernede vassdrag øker. Den kontroversielle utbyggingen av Nedre Otta er i gang. Likevel, det er i de allerede utbygde vassdragene trusselen mot artsmangfoldet nå kan øke dramatisk. Det kommer av at kjøremønsteret i kraftverkene er i ferd med å bli endret radikalt.

Årsaken til det er både enkel og komplisert å trenge inn i. Kraftbransjen, med støtte spesielt av bransjesponsede Zero, har lansert at Norge skal bli «Europas batteri», som en del av klimaløsningen i Europa.

I dette ligget at vår vannkraft skal brukes til å «balansere» ny vind- og solkraft i utlandet. Som kjent blåser det ikke alltid, og sola har en tendens til å gå ned. Det er her våre vannmagasiner kommer inn. Vi kan styre driften av kraftverkene, mens Vårherre styrer vind og sol. For å få «batteriet» til å fungere i stor skala, vil kraftselskapene bygge en rekke nye utenlandsforbindelser. Venstre ga i oktober regjeringen flertall i Stortinget for at kraftselskapene kan få bygge sine egne kabler til utlandet.

Les også debattinnlegget: En bussjåfør er ikke en hvilken som helst idiot som bare kan erstattes av en svart boks

Forutsetningen for at «europabatteriet» skal fungere, er nemlig en tilnærmet fri flyt av kraft ut og inn av landet.

Det åpner for at kraftverkene kan kjøres av/på kontinuerlig, dag mot natt, time for time. Dette kalles effektkjøring. Det innebærer at det ikke lenger er naturlige variasjoner i tilsig og behov her i landet som styrer kjøringen.

Derimot skal kraftverkene styres etter variasjoner i produksjon av vind- og solkraft i EU-området. Når den produksjonen er høy, skal vi holde tilbake vann i magasinene, og så kjører vi på når vinden stilner og sola går ned.

Dette markedsføres av kraftbransjen/Zero som en betydelig klimaløsning. I realiteten er imidlertid vår mulighet for å bidra med «reguleringskraft» til EU-området svært liten, bare 2-3prosent av behovet.

For kraftselskapene er nok en annen effekt av langt større betydning. For når det er mye fornybar kraft tilgjengelig ute, er den tilsvarende billig. Det betyr at kraftselskapene kjøper kraft ute til svært lav pris, f.eks. om natta. Så selger de den tilbake midt på neste dag, når prisene ute er på topp. Og slike «flaskehalsinntekter» kan bli svært store.

Det kraftselskapene heller ikke snakker mye om, er at stadig flere kabler, og kontinuerlig økende handel over grensene, vil drive strømprisene opp her i landet. Og det er her kraftselskapene selger 95 prosent av den kraften de produserer!

Spesielt vil kabler til Storbritannia ha en prisdrivende effekt, der er strømprisene til vanlig det doble av det de er her i landet. Og økte strømpriser vil gi svekket konkurransekraft i all næringsvirksomhet.

Fikk du med deg landskapsarkitektenes kronikk om Nidarø: Vi har kvessa blyantene, åpnet de grønne hjertene våre og laget en visjon for Nidarø som ny bypark

Så mener mange at norske strømpriser gjerne kan stige, fordi vi vanlige forbrukere da vil bli flinkere til å spare strøm, og på den måten frigjøre fornybar energi som kan eksporteres inn i fossilbaserte markeder.

Dette er riktig, men denne effekten kan oppnås betydelig mer presist enn ved å overlate styringen til kraftselskapene. Myndighetene kan ganske enkelt sette opp elavgiften for privat forbruk. Da reduserer vi heller ikke næringslivets konkurransekraft.

Det kraftselskapene heller ikke snakker om, er at økt effektkjøring vil føre til at kraftverkene blir en slags kontinuerlig varierende «trykkspyler» i vassdragene nedenfor kraftverket, styrt av varierende strømpriser i utlandet.

Dermed blir økt effektkjøring den største trusselen mot det som er igjen av liv der. Effekt-kjøring er nemlig ikke noe nytt, denne typen drift har alltid vært omstridt. Det nye nå er at stadig flere utenlandskabler vil øke dette kjøremønsteret dramatisk. Samtidig åpner stadig flere utenlandskabler også for en nesten ubehersket utbygging av ny vindkraft. Det har også sine sider i naturen.

Det er svært tunge kommersielle interesser på banen, og de seiler under falskt flagg.

Naturen er på nytt i spill, og den kan igjen tape.

Hør våre kommentatorer snakke om faren for regjeringskrise, sjakk som action-TV, julenostalgi på TV og kulturkrangel.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Kronikkforfatteren: Hogne Hongset.