Det begynner å bli ei stund siden 1993, da Steven Spielbergs «Jurassic Park» ble årets storfilm for hele familien. Med tidstypisk norsk diskusjon om ikke filmen var for skremmende for 10-åringer. I ettertid, justert for inflasjon, står filmen som den 16. mest innbringende gjennom tidene, på ei liste hvor «Tatt av vinden»(1939) og «Star Wars»(1977) er nummer én og to.

«Jurassic Park» ble årets storfilm på kino i 1993, men norske kritikere likte den stort sett ikke. VG ga 1 på terningen og kalte filmen et «Spekulativt misfoster», Dagens Næringsliv skrev om «Begredelig dino-saus», mens Adresseavisens Martin Nordvik var mer lunken. Han mente den første halvtimen var så kjedelig at det «nesten skal et under til for å redde filmen». Han meldte at det så nesten skjedde et under, at spesialeffektene i andre del gjorde filmen til en «habil grøsser».

Da jeg så igjen og anmeldte «Jurassic Park» da den fikk nypremiere på norsk kino i 3D-versjon i 2013, syntes jeg den hadde tålt tiden overraskende godt. En spielbergsk popkornfilm hvor bilder, skuespillere, spesialeffekter, musikken til John Williams og flere ikoniske scener ga en film mye bedre enn mange norske kritikere så den som 20 år før.

I en filmsommer hvor flere av de største filmene er forsøk på å blåse liv i 80- og 90-tallskonsept, tviler jeg fortsatt på at noen klarer å overgå «Mad Max: Fury Road» i kvalitet. Det kan hende Arnold Schwarzenegger har mer å by på som «Terminator» om et par uker, men jeg vil se det, før jeg tror det. «Jurassic World» er imidlertid god nok og stor nok til at den godt kan bli sommerens største film.

Den urutinerte regissøren Colin Trevorrow, med kun den småsære, men sjarmerende sci-fi-komedien «Safety Not Guaranteed»(2012) bak seg, får en god del ut av humor, spenning og spesialeffekter. Han nyter dessuten godt av et lydspor av John Williams stå klassisk storfilmsmidd at du tror du har hørt det før.

Filmen vinner dessuten overraskende mye på Chris Pratt som rufsete machohelt i forslitt ramme. Rammehistorien er nær ved å falle ned i de familiedyrkende jordskjelvsprekkene til sesongens langt svakere katastrofefilm, «San Andreas». Her med en tenåring og hans lillebror sendt bort til tanta som jobber i Jurassic World, mens foreldre tenker skilsmisse og er i viktige styremøter.

«Jurassic World» lykkes i å skape stigende spenning og uhygge med smarte barn fanget i inferno av fortidsdyr. Kapitalismens og vitenskapens kyniske menn er interessant nok skurkene som gjør fornøyelsesparken til et helvete. Konstruksjon av et moderne fortidsuhyre, som både er smart og slemt, viser seg å være uforsvarlig.

Tanta og Chris Pratt på desperat jakt etter to barn, blant parkens tusener av besøkende, på flukt fra stadig mer ukontrollerte dyr, gir vel så brutal og effektdrevet spenning som originalen. «Jurassic World» er klart bedre enn de to første skuffende oppfølgerne. Spielbergs mer storfilmsentimentale original hadde moral og etikk lengre fram i bildet. «Jurassic World» har oppfølgernes mer primitive spenningstrekk, men som popkornfilm med barn, farlige dinosaurer og grådige forretningsfolk, er den langt på vei vellykket.

Filmen har kinopremiere i Trondheim og store deler av verden fredag.

Brødre i fare: Ty Simpkins(t.h) og Nick Robinson som to brødre som plutselig befinner seg i livsfare blant løpske, sinte og smarte dinosaurer i «Jurassic World» som får verdenspremiere på kino fredag.