Han var to timer fra å bli deportert til Auschwitz

Siegmund Korn og tvillingbroren Norbert kom til Norge fra Østerrike som niåringer i 1938. Hitler hadde annektert Østerrike, og flere jødiske barn ble sendt til Norge gjennom en norsk hjelpeorganisasjon.

- Vi ble tatt hånd om av representanter for den jødiske menigheten i Oslo. Etter hvert ble foreldrene våre tilskrevet, de tilbød seg å ta hånd om oss siden situasjonen hadde blitt såpass vanskelig for jøder i Østerrike. Seks foreldrepar ønsket barna sine tilbake til Wien, mens 14 barn ble igjen. De som ble sendt hjem til Østerrike, ble senere drept, forteller Siegmund Korn.

William (14) fra Malm sjokkerer Nerdrum og Sand med talentet sitt

13 heldige barn

Søndag 3. september forteller han sin historie på Jødisk kulturfestival i Trondheim. Det skjer i forbindelse med en panelsamtale om mindreårige flyktninger. Kan vi trekke paralleller fra krigens dager til i dag?, er et av spørsmålene som blir reist. I tillegg deltar Nina Grünfeld som er filmskaper og datter av den kjente sosialmedisineren Berthold Grünfeld (1932-2007), som også var et av barnehjemsbarna og som først bodde hos en jødisk familie i Trondheim. Den prisbelønte svenske forfatteren Elisabeth Åsbrink og psykolog Magne Raundalen skal også sitte i panelet.

Trondheim har et tilbud som er unikt i verden

Siegmund Korn var blant de 14 jødiske barna som ble igjen i Oslo. De ble tatt hånd om av pleieforeldre før de flyttet til et jødisk barnehjem i Holbergs gate.

- Vi var 13 som flyttet på barnehjemmet. En gutt ble boende igjen hos pleieforeldrene i Oslo, men han ble deportert og døde senere i konsentrasjonsleir, sier Korn.

- Uvisst om vi fikk se dem igjen

Han og de andre barna hadde med andre ord flaks da de havnet på barnehjemmet.

- Vi hadde det veldig bra på barnehjemmet, vi var som en stor familie. Jeg hadde jo hele tiden tvillingbroren min, så jeg følte meg aldri helt alene.

- Det måtte ha vært vanskelig for dere som små gutter å flykte alene til et annet land?

- Vi opplevde det ikke som veldig traumatisk. Vi ble fortalt at vi skulle på feriekoloni i Norge, men etter kort tid skjønte vi at vi ikke skulle tilbake med det første. Det var uvisst om vi fikk se foreldrene våre igjen. Men bestyreren Nina Hasvold ved barnehjemmet var fantastisk, hennes omsorg førte til at det gikk veldig bra med oss på mange måter.

Flyktet i ambulanse

Nina Hasvold var ikke bare snill og som en mor for barna. Hun aksjonerte også da hun gjennom sine kontakter blant motstandsfolk ble varslet om politiets aksjon mot jødiske kvinner og barn. Hun fikk evakuert de 13 barna fra barnehjemmet i det jødedeportasjonene begynte natt til 26. november 1942. Barnepsykiateren og motstandskvinnen Nic Waal organiserte transporten i to omganger ved hjelp av en sykebil.

- Vi satt stille som mus bak i sykebilen som hadde sandblåste vinduer. I Majorstukrysset var vi nær ved å bli stoppet, tyske soldater hadde satt opp sperring for å hindre at jøder tok seg ut av byen. Men Nic ga gass, hun pekte på legeskiltet og vi kom oss gjennom sperringen uten å bli kontrollert. To timer etter at vi hadde forlatt barnehjemmet om natten, kom politiet på døren for å hente oss.

42 jødiske barn var ikke like heldige. De ble sendt i døden med D/S «Donau».

Dagen etter ble Siegmund og andre barnehjemsbarn kjørt i drosje til Finnskogen slik at de kunne komme seg over til Sverige.

- Og nok en gang hadde vi flaks. Grenselosen sa at vi måtte vente til neste dag før han kunne følge oss over grensen fordi han skulle slakte en gris. Vi overnattet i en koie, og om natten ble det skikkelig uvær med masse snø. Vi kunne prise oss lykkelig for at vi ikke dro ut i det elendige været.

Humorlegende kommer til Trondheim

Vanskelig gjensyn

Etter å ha bodd i Sverige under krigen, ville barna tilbake til Norge da freden kom i 1945.

- Men Norge ville først ikke ha oss, og siden tyskerne hadde tatt ifra oss vårt østerrikske statsborgerskap var vi statsløse. Likevel, i 1947 fikk vi endelig norsk statsborgerskap.

I 1946 kom foreldrene, som hadde søkt tilflukt og levd i skjul i Italia, på besøk for første gang etter at sønnene hadde forlatt Østerrike som niåringer.

- Å møte igjen foreldrene mine var ikke enkelt, det var nok det verste jeg opplevde i denne perioden. Jeg var 17 år og det var et vanskelig møte. Langt ifra noe lykkelig «Tore på sporet»-øyeblikk. Men året etter dro broren min og jeg ned til Italia, og da gikk det bedre, minnes Siegmund Korn.

Interiørarkitekt og landslagstrener

Korn utdannet seg til møbelsnekker i Sverige, ble siden interiørarkitekt og gjorde karriere som norsk landslagstrener både i hopp og kombinert. Han har også vært norgesmester i turn.

- Hvilke tanker gjør du deg om strømmen av enslige barn på flukt i dag?

- Det er vanskelig å sette seg inn i deres situasjon, det er så mye som er forskjellig. Men det er klart det er vanskelig å være et barn på flukt. For min del kan jeg takke den jødiske menigheten og gode mennesker, som Nina, Nic og deres forbindelser blant motstandsfolk, for at jeg lever.