Jeg heter Per, kommer fra Ler, født 09.01.1978, er 185cm høy, liker turer i skog og mark, sikkert noen rolige kvelden foran peisen… men først og fremst musikk. Jeg er blitt bedt om å fortelle hva Trondheim har betydd for meg som musiker.

Dette innlegget ble først publisert på Trondheim Callings hjemmesider.

I 1998 var jeg 20 år gammel og hadde begynt å se for meg at jeg skulle holde på med musikk på et litt mer ambisiøst nivå enn det å ha en artig hobby. Jeg hadde etterhvert kommet frem til at et sted mellom Jimi Hendrix og John Coltrane måtte det finnes en plass for den måten jeg så det som naturlig å uttrykke meg. Om jeg noen gang kommer i mål med det vet jeg ikke, men det er en annen historie.

På slutten av 90-tallet virket det for meg som om folkene i hovedstaden og omegn skulle spille anti-flinkis country eller punk, vestlendingene pop og disco, og nordlendingene electropop. Jeg ville spille vrengbasert klikke-energisk rock!

Som tenåring hadde jeg oppdaget lyden av trondheimsbandene Motorpsycho og Element (Love, Wiik, Flaten og Johansen) Dermed sto det helt klart for meg at om jeg skulle finne ut av mitt eget musikkmysterie, så var Trondheim stedet å begynne. Og det gikk da ganske greit. Holder da koken ennå.

Etterhvert som jeg kom i gang med karrieren min fikk jeg kjenne litt på arrogansen til musikkmafiaen på toppen av kransekaka i Oslo. Folk som var så opptatt med å være viktige at de ikke engang tok seg bryet med å være hverken oppdaterte eller kompetente i takt med omverden. Med tida har jeg jo selvfølgelig blitt eldre enn 20 år, og jeg har jo skjønt at det finnes mer til musikk enn det å holde takten i henhold til ‹den internasjonale rockehipsterånd». Men på den tida, rundt tusenårsskiftet, ble jeg på grunn av dette, mer og mer lokalpatriot. Ja, nærmest om en agressiv fotball-supporter! Plutselig var det helt utenkelig å svikte Trondheim! Bortsett fra en pust i bakken på fem år har jeg forsåvidt gitt litt mat til lokalpatrioten i meg hele veien. Jeg liker å tro at jeg er en litt mer harmonisk fyr nå.

Tankene går til Prudence fra tidlig 70-tall, Wannskrækk fra tidlig 80-tall, Motorpsycho fra tidlig 90-tall, og rett etter tusenårsskiftet: Gåte, Lionheart Brothers, Cadillac, Hopalong Knut, Fremmed Rase, New Violators, Desperado, Johndoe, The School, Moving Oos, Silence the Foe, Keep of Kalessin og mange, mange flere. Rundt 2005 følte jeg faktisk at jeg befant meg i episenteret av norsk musikk her i Trondheim. Mengder av alternative band som reiste Norge rundt på turné og hadde tung rotasjon i norsk kringkasting.

Så godt som alle bandene som har kommet seg ut og satt byen på kartet er som alternative å regne i sin respektive sjanger, og musikerne har vært relativt gode. Dette kan være et resultat av at miljøet rundt jazzkonservatoriet har blitt en del av pakken som setter Trondheim på kartet internasjonalt.

Kort etter de «fineste årene» rundt 2005 gikk lufta litt ut av byen på en måte, fra min synsvinkel. Jeg tok dette veldig tungt. Men endelig, for et noen år siden kunne man konstatere at den etterlengtede rekrutteringen hadde kommet. Trondheim hadde på ny blitt en magnetisk by, igjen som storleverandør av alternativ musikk her til lands. Miljøet rundt konservatoriet var tungt representert. Jeg, som da hadde vært borte i fem år, kunne glede meg til å flytte hjem igjen.

I mellomtida har byer som Haugesund, Bergen, Bodø og Stavanger bevist at det finnes mange steder hvor skapet skal stå. Det er fett! Norsk musikk har aldri før vært i nærheten av å kunne måle seg med internasjonale artister på det nivået som vi kan i dag.

Nå driver jeg igjen med energisk hard-rock – akkurat som for 15 år siden. For meg er det viktige å våge å legge hodet på hoggstabben og la det stå til. Musikk, og kunst generelt, bør være dødelig ekte!

Til daglig jobber jeg som produsent i Sørgården Studio og er endelig fri fra alle musikalske båser og sjangre. Det er gjennom produsentbrillene jeg kan betrakte musikklivet i Trondheim på en ny og mer objektiv måte. Jeg ser på det som en del av jobben min. Om musikere i Trondheim bør være verdens-kjente eller ei, er ikke så viktig. Det holder kanskje at ett prosjekt om gangen holder den døra åpen på vegne av hele byen. Nå kan det vel sies at det tidligere Trondheimsbaserte bandet Highasakite gjør den jobben.

Det ser ut til at byen har fått sine egne bransje-aktører med tyngde. Jeg registrerer at folk har blitt tøffere, mer positive. Og da er da alt mulig!

For meg personlig, akkurat nå, er det å spille Rock’n’roll med Spidergawd det mest positive og tøffeste jeg vet å foreta meg – et band som debuterte på Trondheim Calling et par år tilbake. Jeg har trua!