Det hadde både vært stilig og viktig for norsk musikk, om Plateselskapet Mai hadde hatt en aktør å sende inn på banen à la Geir Berdahl som snudde Oktober forlag fra 1979.

Plateselskapet Mai hadde i likhet med Oktober også en revolusjonær trondheimsfødt sjef på tampen av 70-tallet. I cd-boksen MAI 1973-1983 peker Sæmund Fiskvik på fire grunnleggende feil som ble begått i de hektiske ti årene plateselskapet eksisterte. Fiskvik og co rakk å gjøre en hel del rett også, det hører man godt ved gjennomlytting av de fem og en halv timene med musikk som samlingen utgjør.

For å ta historien fra start. Det hele begynner med Oktober forlag, oppkalt etter en revolusjon, etablert i 1970 for å utgi bøker med revolusjonært innhold på oppdrag av ungdomspartiet SUF (m-l), som senere ble til AKP (m-l).

Oktober forlag ga også ut et par lp-plater med musikk, den første var «Slutt opp, kamerat» med PS-gruppa. Oktober var blant drivkreftene til å starte et revolusjonært plateselskap, som motvekt til internasjonal musikkindustri, med base i miljøet rundt Samspill, som blant annet arrangerte konserter i Oslo. Oktober var fra starten av deleier, en periode eneeier, i plateselskapet Mai – oppkalt etter en annen revolusjon.

Det startet helt fenomenalt. Den første utgivelsen på Mai var «Vømmøl'n» med Vømmøl Spellmannslag. En overveldende og epokegjørende suksess på så mange vis.

Hans Rotmo startet Vømmøl i studietiden på Blindern, de fikk et stort publikum med sin allsangvennlige, nostalgiske og kortreiste opprørsmusikk gjennom faste innslag på NRK radio. Albumet var en sensasjon. Jeg husker «en ny tid er i emning»-følelsen jeg hadde første gang jeg hørte plata i sin helhet, jeg var 15 år gammel og hørte plata på maks styrke gjennom et åpent vindu fra en hybel på Berg studentby. Jeg sto på fortauet utenfor huset hele albumet gjennom. Stemningen sitter i.

Plata solgte 50000 eksemplarer. Andre album på Mai var også en viktig utgivelse, som solgte svært bra. Tanabreddens ungdom var epokegjørende for samisk kulturs plass i det norske storsamfunnet, og enkeltlåter gjorde det godt på Norsktoppen.

Det kunne blitt hat trick. Henning Sommerro sendte inn sine første innspillinger med Vårsøg til Mai, men plateutvalgsgruppa, som hørte gjennom alle innsendte bidrag, var skeptisk til om dette var politisk nok for dem. «Vi var dumme nok til å takke nei», skriver Jan Storø i heftet som følger med cd-boksen. Vårsøg var en av de store suksessene i norsk musikk på 70-tallet, og godt innenfor konseptet til plateselskapet Mai. De fikk albumet utgitt lokalt i Trondheim i stedet og ga grunnlag for et livskraftig plateselskap der. Samme selskap kapret Åge Aleksandersen etter at Prudence var oppløst. Mai var sterkt inne i bildet der også, men rotet det til.

Uttrykket progressiv musikk fra 70-tallet vil for de flestes vedkommende innebære noe annet enn enkel, slagordpreget viserock satt i en klar partipolitisk ramme. Men det var sånn det ble definert i Norge og dels i Sverige. Det var ikke mye King Crimson eller Jethro Tull over Amtmandens Døtres «Synonymordboka» eller Folk Flests «Kvinnene på Våler Skurlag». Det ble skapt mer og bedre rock i de svenske søsterselskapene MNW og Silence i samme periode. Hoola Bandoola Band, Contact, Gunder Hägg, Nationalteatern, Nynningen. Mye bra musikk.

Det var tilløp i Norge også. Folk fra tre forskjellige dyktige musikalske miljøer vanket i randsonen av ml-miljøet. Den nye bølgen visesangere (Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Kari Svendsen osv.), de seriøse rockbandene (Prudence, Aunt Mary, Junipher Greene, Popol Ace osv.) og en ny generasjon jazzmusikere (Jan Garbarek, Terje Rypdal, Jon Christensen osv.). Mye spennende kunne skje.

Men det fislet ut. I stedet for å forsterke sin posisjon som formidler av nyskapende norsk musikk innenfor et utvidet rockebegrep, satset Mai på teatermusikk, kormusikk, kampsanger. Ikke spesielt fokus på det musikalske, mye fokus på det politiske. Albumene solgte lite. Sæmund Fiskvik ble kalt inn for å redde selskapet i 1976. Det gjorde han ganske sikkert, på kort sikt, ved å styre det med hard hånd - ved å forsterke den desentraliserte profilen, men også ved å sette all sin autoritet bak «rock er reaksjonært»-dogmen som hadde rådet grunnen en stund.

Det kom stadig vekk fin musikk fra Mai, med Ny Von og låten «Ellinors vise», den om at det en gang skal bli like fint å jobbe som å danse, som et definitivt høydepunkt i 1978.

Men i det store og hele: Mens ml-bevegelsen var på sitt sterkeste, var både forlaget Oktober og plateselskapet Mai i ferd med å spille seg ut over sidelinjen.

- Sverre Knutsen ville ha meg til et Oktober som var konkurs og i opprør. Jeg hadde to ideer: For det første å gjøre Oktober til et lite forlag med to-tre ansatte. For det andre: Bli det beste skjønnlitterære forlaget i Norge. Vi skulle inn i Forleggerforeningen, distribuere bøker gjennom Forlagssentralen, gi forfatterne våre anstendig royalty, reise til bokmessa i Frankfurt - gjøre alt det som et forlag gjør. Om jeg får si det selv: Det var rett idé til rett tid, sa Oktober-sjef Geir Berdahl til Klassekampen i 2007.

Forlaget var da, og er fortsatt, landets ledende skjønnlitterære forlag.

- Lenge satt 26 Oktober-ansatte på et loft i Sverres gate og oversatte Lenin og Stalin. Det var jo helt Kafka. Jeg sa til kulturideolog Tron Øgrim at han bare måtte holde seg unna. Knut Johansen, Jón Sveinbjørn Jónsson og jeg ville tilbake til det mangfoldige og eksperimentelle 60-tallet. Det var nok diktat. Vi begynte til og med å drikke og fikk det kjempemoro. Johansen hadde det så hyggelig at han fikk krøller!

Litt av det samme skjedde med Mai. Litt for seint og sikkert litt for halvhjertet. De tok til seg det nye på tampen av 70-tallet, nyveiverne i Kjøtt og Sjølmord, stavangerrockerne Asfalt og Stavangerensemblet. De fikk noen hits, de fikk en del kred. De lignet litt på et vanlig plateselskap. Enn om de hadde fått med seg den sterke musikalske motkulturen på det tidspunktet, som ingen vanlige plateselskap ville ha - og så bygget langsiktig videre på det? Hvor sterkt kunne ikke Mai stått i dag?

Mai på 1-2-3

Tre album som viser tidsånden som skapte plateselskapet Mai. Alle album er tilgjengelige på strømming.

1. Vømmøl Spellmannslag: Vømmøl'n (1973)

Norsk bygdenostalgi koblet med klassekamp, humor og verbal og refrengmessig treffsikkerhet. Tidstypisk og tidløst.

2. Diverse artister: På stengrunn (1973)

Den mest typiske, og beste, Mai-platen ble ironisk nok ikke utgitt på Mai, men på det multinasjonale imperialistselskapet Polydor. Rudolf Nilsens tekster og noen av landets

fineste visekunstnere, med Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand og ikke minst: Jon Arne Corell.

3. Diverse artister: Palestina (1975)

Trondheimsartistene i Mai-miljøet i dugnad for Palestina. Bidrag fra Hans & Stein, Vømmøl, Folk Flest, Isenkram, Rødt Kor Trondheim. Ikke alt er direkte genialt, men det er luft over Jerikos Murerlaug, alias Knutsen og Ludvigsen.

foto
Amtmannsdøtrene: De blidspente jentene i Amtmandens døtre satte kvinne kamp på agendaen på Norsktoppen og i samfunnshus landet rundt. Fra venstre: Kjersti Martinsen, Marianne Wold, Hege Rimestad, Mette Grindstad. Foran: Ruth Eckhoff og Bente Geving. Foto: NTB Scanpix Foto: Foto:
foto
Arbeidslederen: Trondheimsbandet Isenkram, med Sæmund Fiskvik i spissen, ga ikke ut sitt album på Mai - men Fiskvik ble noen år senere en myndig sjef for plateselskapet. Foto: Vegard Eggen Foto: Foto:, Adresseavisen
foto
foto
foto