«Vargtass» og to andre ulver i Rendalen er skutt og drept fra helikopter. Slikt blir det bråk av.

Foto: Tegning Karl Gundersen

Fellingen av hannulven som Adresseavisen lot sine lesere døpe «Vargtass», har skapt røre. I debattfeltet på Adressa.no ligger over hundre innlegg. De fleste skrevet av ulvevenner, men slett ikke alle. Debatten har høy temperatur:

«Er så forbannet lei av disse ulvetilhengerne. Ulven er uønsket og hører ikke til i norsk natur, utrydd dette svineriet». «Skandale at Stortinget har freda udyr i Norge».

«Bønder, slutt med å sende godteri til fjells». «Det er så utrolig trist at man ikke kan la denne ulven i det minste få en sjanse». «Skam dere, jegere!».

Hva er det med rovdyrene som skaper så sterke følelser? Bare en promille av befolkningen er direkte berørt, og de aller fleste av oss har ikke vært i nærheten av et eneste ett av de store rovdyrene.

Den norske rovdyrpolitikken er en krevende balansegang. Vi skal ha akkurat så mange rovdyr at de ikke dør ut og akkurat så få at det er mulig å leve av beitedyr. Utnyttelse av beite til mat er også viktig i et miljø- og ressursperspektiv.

Er dette virkelig mulig å kombinere, uten å ende opp med et kobbel statslønnede produsenter av rovdyrmat? Svaret er vel tja. Fortsatt holder et stort antall utsatte bønder og samer stand, og statistikken viser at antallet rovdyr er stabilt og til dels over bestandsmålene. «Terrorbalansen» opprettholdes med årlige jaktkvoter og uttak.

Selvsagt blir det konflikt. Næringsinteresser og verneinteresser barker sammen, med fylkesmenn, naturoppsyn, direktorat og viltnemnder som skyteskiver og forvaltere. Men rovdyrene engasjerer langt fra bare de som er direkte berørt. Det er by mot land, det er mann mot mann.

En grunn til konfliktene er nok at rovdyrene for noen tiår siden var så godt som utryddet i Norge. Vi var vant til at de var borte. Tilbakekomsten blir et sjokk.

Politikerne har bestemt at vi her i landet bare skal ha tre årlige ynglinger av ulv. Dette skal dessuten bare skje innenfor et avgrenset område i det sørøstlige hjørnet av landet vårt. Der er det minst konflikt med beitende tamdyr. Dersom ulven etablerer seg andre steder, skal den «tas ut».

Men ulven har ikke satt seg inn i forvaltningsgrensene. Unge ulver som bryter ut av flokken, vil naturlig streife omkring på leting etter make og nytt revir. En av grunnene til at den siste ulvefellingen har skapt mye debatt, er at mange betviler at «Vargtass» virkelig hadde etablert seg i Agdenes-Snillfjord-området, selv om den var observert der både i fjor og i år. Risikoen er at vi avliver genetisk verdifulle individer fra øst.

Som for ulven, har Stortinget vedtatt bestandsmål for alle de store rovdyrene. Blir det flere ynglinger enn vedtaket tilsier, sitter fellingstillatelsene løst, særlig hvis rovdyrene gjør skade.

Egentlig er ingen av rovdyrene avhengig av sau og lam som føde. De norske ulvenes meny består i dag hovedsakelig av elg, bjørnen feter seg opp med blåbær og maur før den går i hi, gaupa tar særlig rådyr og jerven er spesialist på rein og åtsler. Men problemet er at de alle, som vi mennesker, henter maten der den er lettest å finne. Og sauer og lam er lett bytte.

Derfor er jervtispa som har holdt til alene i Bymarka i over ti år uten å ta en eneste sau, på alle måter en gåte. Ironisk nok unnslapp hun i 2001 et hiuttak i Østerdalen (der ungene hennes ble skutt), etter mistanke om at hun var en sauedreper.

Av alle de store rovdyrene er det ulven som vekker mest følelser, selv om det er den som tar færrest beitedyr. Ulven skaper både hat og frykt, begeistring og fascinasjon.

Mange av de ville dyrene dukker opp i eventyr og sagn, men ulven står i en særstilling. Det er den som ligner oss mennesker mest. Ulven er en sosial, intelligent og nådeløs jeger som lever i familiegrupper med klare rollefordelinger. I mesteparten av menneskets historie har også vi levd slik.

Kanskje er det likheten som gjør at vi til alle tider særlig har lagt ulven for hat? Mytene om varulven handler om mennesker som blir omskapt til ulv og opptrer som blodtørstige monstre ved fullmåne. Fortellinger om slike menneskeulver finner vi i mange land og langt tilbake i tid.

Samtidig er det også likheten som er grunnen til at det nettopp er ulven som har blitt «menneskets beste venn». Allerede for 14000 år siden, kanskje langt tidligere, var hunden menneskets første medhjelper fra dyreverdenen. Lojal og uunnværlig. Genetisk er tamhund og ulv så like at de betraktes som samme art. I Donald Duck-universet finner vi parallellen i slemme Storeulv og snille Lilleulv.

Selv om den ville ulven har vært respektert av ulike naturfolk, er begeistringen for ulven og de andre ville rovdyrene et relativt nytt fenomen. Det moderne mennesket kan koste på seg å se på naturen som «det tapte paradis» og ikke bare som en lunefull motstander og premissleverandør i kampen for å overleve.

Vi er mange som tenker oss et møte med ulv, bjørn, gaupe eller jerv som toppen av naturopplevelse, ja, vi jubler bare vi finner spor av dem. Vi betrakter tilstedeværelsen av de store rovdyrene i norsk natur som noe så verdifullt at vi glatt godtar at skattekroner går som erstatning til sauebønder og reindriftssamer. Bilder av drepte rovdyr fyller oss med sorg.

Jeg skriver «vi» og «oss», fordi jeg er en av dem.

Jeg er også en av dem som slipper å oppleve at de dyrene jeg har ansvar for, ligger som ihjelrevne skrotter i en utmark som i noen (riktig nok få) generasjoner har gitt trygge beiteområder. Det handler ikke bare om levebrød, men om identitet og levemåte. Det må være deprimerende å oppleve så store rovdyrtap at du i praksis blir tvunget til å bytte yrke og kanskje bosted. Krav om gjeting eller inngjerding kan ha noe for seg, men er ikke enkelt å gjennomføre i praksis.

Så må det være lov å minne om at grundige undersøkelser viser at lammenes vekt og tilstand ved beiteslipp kan være avgjørende for hvor mange av dem som overlever sommeren. Bønder som slapp små og svake lam på rovdyrfritt beite, hadde mellom 30 og 40 prosent tap.

At rovdyrbegeistringen sitter langt inne hos dem som har inntekten sin fra sau og tamrein, er likevel lett å forstå. Det er ikke fullt så lett å få sympati med jegere som misliker dyr som konkurrerer om byttet deres. Hvem kom først? Hvem jakter for å overleve? Rovdyrene er en del av naturens samspill.

Spørsmålet om vi skal tilpasse oss rovdyrene eller om rovdyrene skal tilpasse seg oss, handler dypest sett om menneskets plass i naturen. Har vi førsteretten i alle konflikter? Kan vi fjerne eller utrydde det vi ikke liker og forsyne oss uhemmet av det vi trenger, uten å erkjenne at vi til sist også er en del av et større hele?

Historien viser at vi mennesker sjelden har hatt omsorg for våre naturomgivelser, selv om levesettet tidvis har virket slik. Vi tar det vi finner. En rekke dyrearter ble utryddet med klubber og spyd allerede i forhistorisk tid, og samfunn har gått til grunne i lokale, økologiske katastrofer.

Forskjellen er at vi i dag har muligheten til å gjøre utryddelsene mer grundig. Men forskjellen er at også at vi i dag har kunnskap nok til å se konsekvensene. I dette perspektivet handler rovdyrspørsmålet om noe mer enn ja eller nei til den «flotte» eller «blodtørstige» ulven.

De ville dyrene trenger ikke oss, men vi trenger dem for å minne oss selv om hva vi er en del av – og samtidig så forskjellig fra.

stein.arne.sether@adresseavisen.no