Harvey Weinstein var den amerikanske kongen av Cannes. Bildene av ham og anklagene mot ham preger også årets festival.
Det var i filmbransjen Metoo-revolusjonen startet, med den amerikanske filmmogulen Harvey Weinstein som den første giganten som ble felt. Flere av overgrepene han er beskyldt for og en av voldtektene, av den italienske skuespilleren og filmskaperen Asia Argento, skjedde under festivalen.
Cannes er en tradisjonsbundet festival hvor hovedsakelig menn blir bedømt for sine filmer, og kvinner mest for sine kjoler. Dyrkingen av stor filmkunst og geniale kunstnere er noe av festivalens formål. I den gjeveste tevlingen rettes som vanlig det meste av oppmerksomheten mot menn, selv om det er tegn til tiltrengt endring og fornyelse.
Det er liten tvil om at kultusen rundt en festival som Cannes har bidratt til en mentalitet som har gitt grobunn for trakasserings- og overgrepskulturen som Metoo er et oppgjør med. Derfor er mange spent på hvordan filmfestivalen i Cannes i år vil preges av rystelsene fra Metoo- og Time's up-kampanjene det siste drøye halvåret. Det foreløpige svaret er, vel ..., tja.
Festivalen tar selvsagt saken på alvor, og har sammen med franske myndigheter opprettet en krisetelefon hvor ofre og vitner kan melde fra under festivalen. Etter mange år med debatt og kritikk ser det også ut til at det er i ferd med å skje noe med måten festivalen synliggjør kvinnelige filmarbeidere på.
Tilsynelatende er det meste omtrent som før, med bare tre kvinner av 21 filmskapere i hovedkonkurransen. Det er ikke mye å skryte av, selv om det var enda verre i 2012, da det var ingen. I juryene og sideprogrammene er det imidlertid en liten revolusjon på gang. Cate Blanchett leder hovedjuryen, som i år består av fire menn og fem kvinner. Også de andre offisielle juryene har kvinneflertall. I sideprogrammet Un Certain Regard, som i år virker yngre og mer fremtidsrettet enn på lenge, er det åtte kvinnelige og 12 mannlige filmskapere representert.
I Frankrike og på festivalen virker det nærmest som et tabu å snakke om kjønn og kvotering når det gjelder filmkunst. Festivaldirektør Therry Fremaux har framstått som en kompromissløs forsvarer av at det er kvalitet som gjelder i utvelgelsen til hovedkonkurransen, ikke kjønn. Samtidig har han gitt uttrykk for at fjorårets jurymedlem Jessica Chastain har fått ham til å innse viktigheten av «det kvinnelige blikket» på film, også i utvelgelsen av filmer til festivalen.
Juryleder Cate Blanchett fikk flere spørsmål om Metoo og kvinnelige filmskapere på festivalen da hun møtte pressen på åpningsdagen. – Kvinnene som deltar i konkurransen er ikke her på grunn av kjønn, men som filmskapere. Det er som det de skal bedømmes, sier hun og understreker at det nærmest er en gladiatorsport å komme til Cannes som filmskaper. – Det er viktig at filmskaperne som plukkes ut er klare for det som venter dem, sier hun.
En ordveksling på pressekonferansen understreket noe av den «mannlig-geni-kultusen» som sitter dypt i mye av kulturlivet. En mannlig amerikansk journalist spurte om juryen kunne si noe om filmens posisjon i verden i dag, om hvorfor film er viktig. Det hadde vært fint om regissørene i juryen kunne svare på det, la han til. – Så vi skuespillere trenger ikke svare fordi vi ikke har noen anelse om sånt?, repliserte Blanchett syrlig, til latter fra salen som satte journalisten beklemt på plass.
Det er fortsatt langt færre kvinner som lager film enn menn, og det er ikke rart at det også reflekteres i Cannes. Det som har stilt festivalen i et underlig og noe gammelmodig lys de siste åra, er at mange av de beste filmene utenfor hovedkonkurransen har vært laget av kvinner, og at flere av dem som Céline Sciammas «Girlhood», Julia Ducournaus «Raw» eller Valeska Grisebachs «Western» ville vært en pryd for hovedkonkurransen.
Filmen som på papiret lyser av Girl-power i hovedmønstringen i år er Eva Hussons «Girls Of The Sun». Den franske filmskaperen har latt seg inspirere av aktuell virkelighet, i filmen om en bataljon av kurdiske kvinner som kjemper mot IS for å frigjøre hjembyen fra religiøse fundamentalister.
Mangfold handler ikke bare om kjønn, men også om geografi, perspektiv og alder. Mange er spent på hva meriterte, profilerte filmskapere som Lars von Trier, Spike Lee og Jean-Luc Godard har å by på. Selv er jeg enda mer spent på den yngste filmskaperen og eneste debutant i det gjeveste selskapet. 33-årige A. B. Shawky fra Egypt kan i dag få gjennombrudd, for «Yomeddine», om en mann som forlater et lite samfunn med spedalske i ørkenen, for å lete etter sine røtter.
Røtter og familie er av de evige filmtema. Det preger årets ganske gode åpningsfilm «Everybody Knows». En film av en iransk filmskaper, som ofte er inspirert av Ibsen, med et familiedrama om en kvinne med barn som reiser fra Argentina til Spania for å delta i søsterens bryllup, må kunne kalles en særdeles internasjonal film.
Filmen ble relativt bra mottatt da den åpnet festivalen tirsdag kveld. Så er det også en av de bedre åpningsfilmene festivalen har hatt på noen år. Penélope Cruz og Javier Bardem spiller hovedrollene i en kidnappingsthriller som lener seg mer mot hva bortføringen av en 16-årig jente gjør med relasjonene mellom familie og venner enn action og krim. Selv om oscarvinner Asghar Farhadi har laget enda bedre filmer i Iran, er «Everybody Knows» et nytt bevis på at han kanskje er den filmskaperen som best har brukt inspirasjon fra Henrik Ibsens familiedrama til å lage god, allmenngyldig film i våre dager.