Attentatene i København er en skremmende påminnelse om at terroren kan ramme når som helst og hvor som helst, også hos en av våre nærmeste naboer.

Sorg, blomsternedleggelse og ettertanke ved Krudttønden i København etter terroraksjonen. Foto: MARIANN DYBDAHL

Bare vel en måned etter de blodige angrepene i Paris, har København opplevd noen marerittaktige timer etter at en bevæpnet person gikk til angrep på et møte om ytringsfrihet i kulturhuset Krudttønnen. Selv om tallet på offer for ugjerningene er forskjellige, har attentatene påfallende likhetstrekk.

Også i den danske hovedstaden var det åpenbare målet for aksjonen en person som har brukt sin ytringsfrihet til å provosere og som har vært truet på livet flere ganger. Al-Qaida har utlovet en belønning på 100 000 dollar til den som dreper den svenske kunstneren Lars Vilks, som dansk politi mener var målet for angrepet. Det var den danske filmregissøren Finn Nørgaard som ble drept under møtet, mens Vilks klarte å gjemme seg i et kjølerom.

Senere på natten gikk gjerningsmannen mot en synagoge i København. Her ble den 37 år gamle jøden Dan Uzan drept mens han holdt vakt utenfor synagogen, der det pågikk en jødisk konfirmasjonsfest. Også i Paris gikk gjerningsmannen til angrep på en synagoge etter angrepet på redaksjonslokalene til karikaturmagasinet Charlie Hebdo. De to aksjonene har de to målene til felles: Ytringsfriheten og det jødiske samfunnet. Det er brutale angrep på alt som har med demokrati å gjøre, både ytrings- og trosfrihet, men også rett til sikkerhet for minoritetsgrupper i et samfunn.

Dansk politi har så langt ikke sagt noe om identiteten og motivene til gjerningsmannen. Det kan være psykiatri som ligger bak. Men gjerningsmannen kan også være en person som verken respekterer ytringsfrihet eller jøder. Mye kan tyde på at han opererte på egen hånd, og at det ikke sto noen organisasjon bak ham. Det vil ikke overraske om det viser seg å være en person med islamistisk bakgrunn som utførte de to drapene i København. Anslaget mot synagogen viser at antisemittismen lever også i våre åpne, nordiske samfunn, slik den gjør i andre deler av Europa.

Lars Vilks er en kontroversiell svensk kunstner som har hatt drapstrusler hengende over seg siden 2007, etter at han tegnet profeten Muhammed som hund. Han lever hele tiden under politibeskyttelse, og har opplevd en rekke angrep mot seg på disse årene. Det er åpenbart at de som lar seg provosere av andres frie ytringer på denne måten, har svært god hukommelse. Det er skremmende å se at her er det ikke snakk om å la tiden lege gamle sår.

Med terroraksjonen i København har Norden fått sine første dødsoffer i det siste tiårets kamp om ytringsfrihet i kjølvannet av karikaturstriden i 2006. Når terroren på denne måten rammer så å si utenfor vår egen stuedør, kan det være lett å føle både frykt, sinne og avmakt. Den samme følelsen kan vi få når norsk sikkerhetspoliti og etterretningsvesen kommer med gjentatte advarsler om islamistisk funderte terrorangrep også i vårt eget land. Men hvis vi lar frykten og raseriet ta overhånd, har terroren seiret. Det er nettopp frykt terroristene ønsker å skape.

Det er et tankekors at et uskyldig møte om ytringsfrihet i en dansk bydel skal oppleves som så provoserende at noen går til væpnet angrep mot det. Ord er aldri dødelige, selv om de kan krenke og provosere. På møtet var også den franke ambassadøren til Danmark til stede. Møtet var bevoktet av politi og tre av politivaktene ble lettere skadet under angrepet. Trolig hindret politioppbudet gjerningsmannen i å ta seg inn i lokalet, med de enda verre konsekvensene det kunne ha fått. Men det er en trist utvikling at debatter om ytringsfrihet må overvåkes av politi.

Akkurat nå går tankene til ofrene og de pårørende for terroraksjonen i København. Akkurat nå er vi alle dansker.

Blomster utenfor synagogen i Oslo søndag i forbindelse med terrorangrepet i København. Foto: Stian Lysberg Solum/NTB scanpix