I disse dager for hundre år siden, gjorde ildsjelene klart til samenes første landsmøte i Trondheim. I spissen for dette møtet sto tre kvinner.

De tre kvinnene som sto i spissen for det første landsmøtet var sameaktivisten Elsa Lauda Renberg, journalist Ellen Lie og hotelleier Anna Löfwander Jarwson. 1 1992 ble 6. januar fastsatt som samenes nasjonaldag. Det historiske ved dette første landsmøtet, som ble avholdt i Metodistkirken på Lilletorget (i dag Cicignons plass), var at det var første gang at representanter fra store deler av Sápmi (Sameland), kom sammen for å fremme sin sak som ett folk. Møtet hadde totalt ca. 150 deltakere. Hvem var disse tre lederkvinnene som på ulike måter var uunnværlige for dette møtet? Og hvilke følger fikk det lite omtalte samemøtet fire år senere, som også var i Trondheim?

Elsa Laula (Renberg) vokste opp i Sverige som datter i en reindriftsfamilie. I Stockholm utdannet hun seg til jordmor, men var samtidig dypt engasjert i samefolkets situasjon. Hun skjønte at en organisering og samarbeid på tvers av grenser var nødvendig. Allerede i 1904 hadde hun i kampskriftet «Innför liv eller død» fremmet krav om eiendomsrett og rett til skolegang med samisk språk. 36 år gammel hun stiftet hun i 1907 historiens første samiske riksorganisasjonen, «Lapparnas Centralförbund». Samme år flyttet hun til Norge, giftet seg med en norsk reindriftssame. De tok etternavnet Renberg. Etter å ha stiftet flere norske sameforeninger, reiste hun i samiske distrikter fra Finnmark til Trondheim og holdt foredrag.

Som same og kvinne med sterke synspunkter satte hun seg i respekt, men hun møtte også mye av motstand både fra myndighetene, men også fra sine egne. I åpningstalen 6. februar i den lille trekirken metodistmenigheten da hadde på Lilletorget, sa hun: «Vi har ikke stått sammen. Vi har aldri forstått å handle sammen som ett folk. I dag forsøker vi for første gang og binde de norske og svenske lapparna sammen».

Ellen Lie var journalist i byens største avis Dagsposten. Hun var blitt kjent med Lisa Laula et par år før landsmøtet. Lie ble en viktig forkjemper for samenes sak, og hennes kunnskaper og synspunkter kom fram i en egen samisk spalte i Dagsposten. Hennes artikler innehar en helt annen forståelse og toleranse enn hva som var vanlig på denne tiden. I tillegg til engasjementet for samene, stiftet hun foreningen «Vanføres Vel», og arrangerte hun et nordisk stevne om vanføresaken i Trondheim med 150 deltakere. Dette møtet ble også avholdt i Metodistkirken. Det var Ellen Lie som utførte mye av det praktiske arbeidet før det samiske landsmøtet og hun var også dets sekretær.

Anna Löfwander Jarwson var født i Sverige, men flyttet som ung voksen til Trondheim. Her drev hun blant annet Fossestuen restaurant. Hun var venninne med journalist Ellen Lie. Löfwanderfamilien var gode venner med pastoren i Metodistkirken, som åpnet kirken for samemøtet og som var til stede under hele konferansen. Löfwander Jarwson ble av deltakerne under landsmøtet benevnt som «vertinne» og «finansminister». Hun samlet på egen hånd inn 1200 kroner til reisebidrag til samene, betydelig mer enn hva den norske staten bidro med.

Et nytt samisk landsmøte i Trondheim i 1921. Det var Ellen Lie som sammenkalte til dette møtet, men nå var det etter oppfordring fra skoledirektøren Bernt Thomassen. Elsa Laula Renberg deltok ikke. Denne gang ble møtet ikke avholdt i en frikirke som Metodistkirken, men i byens rådhus. Hele møtet preges av at øvrighetspersoner som skoledirektør og reindriftsinspektør. Professor Peder Borgen skriver i sin historiske oversikt og dokumentasjon om årsmøtet i 1917 at det påfølgende «landsmøtet i 1921 ble preget av aktive embetsmenn og av ettergivende samiske deltakere». Historiker Regnor Jernsletten og sosiolog Per Otnes har pekt på at myndighetenes representanter allerede på landsmøtet i 1917 hadde gjort det de kunne for å manipulere. Men først i 1921 fikk de kontrollen de ønsket. Samebevegelsen klarte ikke å bygge opp noen sterk organisasjon etter møtet i 1917.

Elsa Laula Renberg hadde nok sett farene. Hun hadde sammen med sosialisten, baptisten og samen Daniel Mortenson sørget for å få den den radikale arbeiderpartipolitikeren Martin Tranmæl fra den radikale siden i Arbeiderpartiet til å holde foredrag om organisasjonsbygging. Tranmæl, daværende varaordfører i Trondheim, hadde forståelse for samenes kamp.

At Tranmæl i 1920-årene var preget av elitens tanker om rasehygiene, og at Ellen Lie mistet troen på samenes organiseringsevne, kan ses i lys av mellomkrigstidens negative syn på minoriteter.

Den tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga sa ved 80-års jubileet i 1997 at «selv om de samiske aktivitetene nærmest ble knust i mellomkrigstiden, er det frøene og røttene fra 1917-møtet som i tiden etter 2. verdenskrig førte til en oppblomstring av samisk kultur og aktivitet som deltakerne på Trondheimsmøtet i 1917 nok hadde drømt om, men neppe kunne forestillet seg».

På minnegaven de tre kvinnene fikk i 1917 står det: «Nu opprinner endelig dagen for samefolket». Det viste seg dessverre ikke å stemme, men samefolkets historie viser håpets og tålmodighetens kraft.

Et viktig spørsmål når samejubileet feires, også av det offentlige, er å stille spørsmålet: Hvilke grupper er det majoriteten nå undertrykker?