Langfilmer om levende barneleker i voksenversjon er en søkt idé i utgangspunktet, men den første Ted-filmen ble likevel en kommersiell suksess og antakelig det fremste alibiet for at oppfølgeren «Ted 2» i det hele tatt vises på kino. Kjente og i utgangspunktet begavede folk som Amanda Seyfried, Liam Neeson og Morgan Freeman har også på mystisk vis valgt å bidra til dette makkverket, noe som må representere et lavmål i samtliges karriere.
Det handler fortsatt om John (Mark Wahlberg), hans grovkjeftede, levende teddybjørn Ted og deres felles interesse for tjall, porno og rølp. Etter Teds giftermål med den tyggegummityggende Tami-Lynn, vil paret ha barn, noe som åpenbart byr på visse utfordringer og fører til donorsæd-gags og fjollete forviklinger. En molefonken John har for øvrig opplevd nedturer på damefronten, men kvikner til når det finkulturelle, storøyde dophuet Samantha dras inn i historien som Teds advokat. For om det levende leketøyet skal kunne bli far, må han rettslig anerkjennes som en person og få borgerrettigheter på lik linje med et menneske. Den utrolig tåpelige rettsprosessen som dras i gang, toppes av en mer enn pinlig sammenligning med slavenes kamp på 1800-tallet for å behandles som mennesker, ikke eiendeler.
«Ted 2» er så umorsom, lavpannet og forsert at det er til å bli nedstemt av. Eneste lyspunkt er rutinert skuespill av falne stjerner og shownummeret helt i starten, som får en til å minnes bedre tider og andre standarder for fullengdere på kino.
