Julie Dahle Aagård har en lang karriere bak seg i grenselandet mellom pop og rock, i tillegg til teaterroller som Edith Piaf og Polly i «Tolvskillingsoperaen».
Ville gjemme seg etter spellemannominasjon
Etter at hun ble Spellemannpris-nominert for sitt forrige album i 2010, bruker hun nå denne brede bakgrunnen til å bevege seg inn i et annet terreng. «Lauvet» er et musikalsk sett svært mangfoldig album. Og ikke minst: For første gang synger hun på sin egen Flatanger-dialekt.
Trønderske artister som synger på dialekt er vi godt vant med, men Aagård gjør det på en høyst særegen måte. Dialekten er bred, og hun drar ut vokalene i lange tonerekker. Ved første lytting ble jeg svært overrasket da jeg hørte åpningslåten «Villoldo sin klagesang», der teksten var vanskelig å forstå hvis man ikke satt med tekstheftet foran seg.
Hun tar også hardt i når hun skriver tekster: «Han har svar han e nødt te å finn/men det svir når brøstet brinn/han e skjølvin og bleik/og liten og veik.» Mange av tekstene har et svært personlig preg, og i kombinasjon med det originale vokalbildet Aagård skaper, fører det til at albumet for mange kan bli vanskelig å komme inn i.
Men «Lauvet» inneholder en rekke fine øyeblikk og fortjener ros for dristighet også musikalsk sett. Aagård er innom en rekke sjangre fra folkemusikk via country til kabaretinspirert musikk a la Kurt Weill, og hun har med seg utmerkete musikere.
Hun har dessuten en sterk stemme som jeg ikke har hørt henne bruke på en så modig måte før. Derfor blir «Lauvet» et noe ujevnt, men interessant album.
Høydepunkt: «Tenk dæ om»
Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO