Å forsøke å forby intolerante ytringer er ganske intolerant.
«Beklager, vi kan ikke forby alt som støter deg». Tittelen kommer fra en video The Guardian publiserte for en tid tilbake. I den argumenterte Julie Bindel, skribent, feminist og aktivist, for hvorfor sensur ikke er den riktige responsen i møtet med det som er ubehagelig.
Reaksjonen kom etter at mer enn en halv million briter skrev under et opprop om å nekte Donald Trump innreise til Storbritannia.
Det høres kanskje ikke så alvorlig ut, men det er faktisk det. Først og fremst fordi et forbud som er ment å verne mot intoleranse, er grunnleggende intolerant i seg selv.
For ytringsfrihet har aldri handlet om å beskytte de politisk korrekte stemmene eller om å beskytte det de fleste av oss mener. Ytringsfrihet eksisterer for at også de som er dypt uenige og mener noe helt annet enn de fleste, skal få lov til å si det uten å frykte represalier – så lenge de ikke tråkker over streken definert av et velfungerende lovverk.
Alternativet er ganske skremmende. For hvem skal i så fall bestemme hva som er en akseptert mening og ikke?
I det siste er forholdet vårt til hva som hører hjemme i det offentlige rommet og ikke, satt på prøve.
Hvordan vi – både som rettsstat og som medier – behandler landets verste terrorist vekker naturlig nok stort engasjement. Jeg ser ingen grunn til å forsvare all dekningen av rettssaken Anders Behring Breivik anla mot staten. Men det er ganske langt derfra til å mene at rettssaken ikke burde vært omtalt, slik flere tok til orde for.
LES PLUSSKOMMENTAR: Terroristen setter vår toleranse på prøve
Det var relevant å spørre både om terroristen var blitt skadet av isolasjon og om han fortsatt var farlig og bør ha såpass strenge restriksjoner. Svaret er nei på det første og ja på det andre, og det kan vi alle gjøre oss opp en kvalifisert formening om nettopp fordi vi har hatt en offentlig gjennomgang av saken.
LES PLUSSKOMMENTAR: Hva som er vondt å lese må aldri bli en rettesnor for hva vi skal skrive om
Ønsket om taushet gjelder ikke bare de store sakene. Med jevne mellomrom blir jeg kontaktet av folk som ber oss slutte å omtale en sak, eller som misliker en mening på lederplass i Adresseavisen så sterkt at de sier opp avisen.
Det engasjementet er jeg glad for. Men jeg er samtidig bekymret over det jeg opplever som en stadig større evne til å la seg krenke eller såre av utsagn en ikke liker, etterfulgt av impulsen til å skyve det unna i stedet for å diskutere det.
Iveren er også stor etter å beskytte andre som kan være krenket. Fornærmet på vegne av de pårørende i straffesak, fornærmet på vegne av en folkegruppe, fornærmet på vegne av et kjønn. Leter en etter krenkelser, klarer en alltids å finne det. Bare se hylekoret som oppstår og argumentasjonen som brukes i debatter om vanskelige saker i din egen facebookfeed.
LES PLUSSKOMMENTAR: Heksejakt på krenkelser
Men sannheten er så enkel som denne: Rasisme forsvinner ikke av at vi later som den ikke er der. Integreringsproblemene løser seg ikke av seg selv dersom vi ikke viser dem frem. Selv ting som gjør vondt, kan høre hjemme i offentligheten. Det er kanskje til og med ekstra viktig at de blir diskutert der.
Hvis jeg skal ønske meg noe, er det at vi kan være uenige uten å bli så fornærmet eller moralsk indignerte.
I et debattinnlegg i Aftenposten i forrige uke, skrev Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås at det ikke finnes noen «rett» til ikke å bli krenket. Han tok et oppgjør med både statsminister Erna Solberg og kulturminister Linda Hofstad Helleland, som hadde sagt det motsatte.
Og Åmås har helt rett. Risikoen for å bli såret eller krenket er faktisk prisen for å leve i et demokrati med ytringsfrihet. Det betyr ikke at vi skal såre uten grunn, og det betyr ikke at vi ukritisk skal publisere hva som helst. Men vi kan ikke styre unna alle saker noen kan bli opprørt over. Dersom alle skulle ha en rett til ikke å bli utsatt for ytringer de opplever som krenkende, ville det ikke blitt mye plass igjen til offentlig debatt i Norge.