Fredrik Storm var hospitalsprest på denne tiden, med ansvar for både slaveriet og tukthuset. Han ble sjelesørger for Elen Skum (Ellen Aslakdatter Skum) under soning ved Trondhjems tugthus. Det er prestens nedtegnelser av deres samtaler som gjør det mulig å fortelle om tiden i Trondheim. Og kanskje forklares noe av kraften som lå bak hennes lederskap i Kautokeino-opprøret.

Skuespiller Anna Sundström Otervik spiller Elen Skum i Trondhjem Tugthus.

Når menn er menn og kvinner leder dem

- Jeg ser på henne som en antihelt, sier Marit Selfjord, som har manus og regi på musikkdramaet «Fra Kautokeino til Kalvskinnet».

I det som i dag er lagmannsrettssalen på Kalvskinnet, i bygget som lå tettest inntil tukthuset og i salen som den gang var kirkerommet der Elen gikk til gudstjeneste og bønn, skal hennes historie i Trondheim fortelles.

Det er skrevet mye om Kautokeino-opprøret og det meste handler om makt, undertrykkelse, religion, sprit og bestialitet. Det handler om lensmannen, presten, handelsmannen. Om menn.

Når samenes kultur og historie skal markeres i Trondheim, er det mange kvinner som trer frem i samenes kamp for frihet og uavhengighet. Elen Skum er en av dem. Hun var en av hovedskikkelsene som ledet an opprøret i Kautokeino i 1852. Men hun var ingen engel. Hun beordret angrepet, og to menn ble drept.

«Fra Kautokeino til Kalvskinnet» spilles i den historiske lagmannsrettssalen som ligger vegg i vegg med tukthuset. Salen står på samme tun som tukthuset hvor Elen sonet, og var den gang et kirkerom. Marit Selfjord har manus og regi.

Selv om noen i dag ser på opprøret som en samisk reisning mot kapital, øvrighet og statsmakt, var handlingene ekstremt voldelige. Opprørerne hadde trolig ikke folkelig støtte.

Drakk seg til fordervelse

Vi er midt på attenhundretallet. Den norske koloniseringen hadde nådd kysten av Troms og Finnmark, hvor fast bebyggelse gjorde tilgangen til beite utsatt. Mot øst, hvor den russiske tsaren stengte grensen mot Finland, var reinflokkene også forhindret fra å beite. Reintallet og -kvaliteten sank. Fattigdommen tok grep.

På midten av 1800-tallet hadde handelsmannen Carl Johan Ruth etablert seg i Kautokeino. Han solgte også alkohol. For deler av den samiske befolkningen resulterte dette i avhengighet. Ikke bare til spriten, men også økonomisk, til handelsmannen. Fortvilelse og enda dypere fattigdom bredte seg i kjølvannet.

Gjelda ble ofte inndrevet ved nedslakting av rein. Og konfiskeringen av slaktedyr var det lensmannen som sto for. Familier ble utarmet, og det igjen førte til hat og bitterhet. Kvinner mistet sine menn til alkoholen og sine rein for å betale den.

De norske prestene som hadde vært innom Kautokeino hadde ikke tatt avstand fra brennevinshandelen. De mistet tillit i folket og ble sett på som norske myndighetspersoner på linje med lensmannen.

Skuespillerne Anna Sundström Otervik og Per Vollestad tolker henholdsvis Elen Skum og Fredrik Storm. Vollestad har i tillegg rollen som predikanten Lars Levi Læstadius. Marit Selfjord (i midten) instruerer.

Ville omvende presten

På samme tid var en omfattende religiøs vekkelse i ferd med å bre seg i de samiske områdene nord i Sverige, Finland og Norge.

Den svensk-samiske predikanten Lars Levi Læstadius tok et kraftig oppgjør med alkoholmisbruket. Han snakket samisk, oversatte og var en svært karismatisk figur med stor folkelig appell. Det sies at han tørrla Nordkalotten.

Læstadianismen fikk sterkt grep om en gruppe reindriftssamer. «De vakte» var ekstreme i sin tro og i sin overbevisning om at nettopp troen skulle redde dem, bare de selv tok grep. Dermed forstyrret de gudstjenestene. I Kautokeino våren 1851 og senere på sommeren i Skjervøy kirke, da de var på sommerbeite ved kysten.

De forsøkte å omvende presten.

Mannen til Elen, Mathis Hætta, sonet ett år for opptøyene i Skjervøy kirke. Elen skulle i fengsel også, men sønnen Aslak var knappe året, så Elen rømte, men hun var avhengig av beskyttelse.

Hun ble holdt skjult av reindriftssamer på Finnmarksvidda da hun var på flukt, forteller Marit Selfjord, som i årevis har vært opptatt av den samiske historien.

Det var i denne perioden hun fikk tilnavnet Jomfru Marja. Elen var en ledende kvinne i sitt miljø. Hun var smart og lesekyndig, hadde møtt flere av Læstadius sine utsendinger, i Finnmark, hans datter Maria blant andre. Og i bønnemøter leste hun. Hennes anerkjennelse hos tilhengerne førte til at reindriftssamene gjemte henne i siidaen (reindrifts-fellesskap), vekk fra myndighetene, som hadde sendt ut 30 politisoldater for å finne henne. De beskyttet henne med sine egne liv.

To mord på Finnmarksvidda

Den 7. november, 1852 brøt Elens siida opp fra vinterboplassen sør for Kautokeino. De var 35 voksne og 22 barn. På veien mot Kautokeino fikk de med seg flere. Noen ble overtalt, andre ble tvunget. De skulle kjempe mot den rådende makt i Kautokeino. Den 8. november startet opprøret.

- Lensmannen ble slaktet med knivhugg og handelsmannen drept med klubbe. Presten ble dratt naken ut i tjue minusgrader og pisket, mens hans kone lå bundet inne i huset, forteller Marit Selfjord. Hun sier det enkelt og hardt.

Elen var bare 25 år gammel og en av lederne. Hun ga ordren. Også en ordre om å hente ned et lite barn fra andre etasje i handelsmannens hus, før de satte det i brann.

Marit har lest rettsprotokollene og hun har levd seg inn i livet til Elen Skum.

- Det var et krevende liv. Elen hadde født fem barn og hadde måttet begrave fire av dem. Hun var en ung kvinne med en mann som selv hadde vært sterkt alkoholisert, men som ble edru etter vekkelsen. Elen må ha vært voldsomt sterk.

Skulle halshogges

- Kanskje var det denne styrken som holdt henne forknytt da hun kom til tukthuset, spør Marit.

14. februar, 1854, ble fem av opprørerne i Kautokeino dømt til døden, deriblant Elen Skum.

Elen Skum unnslapp denne øksen, som tok livet av Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby. Den tilhørte skarpretter Samson Samsonsen Isberg. Det var han som avrettet mennene 15. oktober 1854, etter at de drepte lensmann Lars Bucht og handelsmann Carl Johan Ruth under Kautokeino-oppgjøret.

Elens svoger Aslak Jacobsen Hætta (30) og Mons Aslaksen Somby (27) ble henrettet ved halshugging i Alta 14. oktober samme år. Elens 20 år gammel bror fikk straffen omgjort til livsvarig straffarbeid og døde i fengsel.

En 18-åring fikk straffen omgjort til livsvarig straffarbeid og ble benådet i 1867.

Det samme var tilfellet for Elen. Hennes sterke helse lot henne holde ut mens hun sonet under iskalde og svært enkle forhold.

Flere av de tretten andre som ble dømt til straffarbeid, døde i fengsel.

Møtet med den milde

Etter to år i varetekt kom hun til Trondhjems Tugthus. Her møtte hun Fredrik Storm.

- Hun møtte nok rett prest, sier Marit.

Hospitalsprest Fredrik Elias Storm og hans kone Jenny (født Krüger). Fotografiet er datert 1830, men er trolig tatt noe senere.

Hospitalspresten, Storm, var sjelesørger for de laveste av de lave og han kom innpå Elen. Marit beskriver ham som omsorgsfull og klok. En moderne prest med empati, som kanskje ikke var representativ for sin tid.

- Det leser jeg av hans nedtegnelser. I starten var Elen avvisende, hun fornektet sin familie og var dypt deprimert. Hun hadde en fanatisk tro på saken og hevntanker som la lokk over psyken. Protokollen sier «ikke kontaktbar». Hun var som en stein.

Men så åpner det seg. I kammerspillet om Elen, beskriver de hvordan hun våkner til anger og fortvilelse.

I prestens nedtegnelser beskriver han henne etter hvert som «kontaktbar», troende, blid og glad.

Og tre ganger søker Fredrik Storm om hennes benådning. I 1867 settes hun fri. Hun returnerer til Finnmark og til sønnen Aslak.

Ved hjelp av Terje Bjørklunds musikk gjør Anna Sundstrøm Otervik og Per Vollestad sin tolkning av rollene som Elen Skum, Fredrik Storm og Lars Levi Læstadius. Annika Nordstrøm (fløyte), Ruth Potter (harpe) og Jan Petter Hilstad (bratsj) fra Trondheim symfoniorkester fremfører musikken.

Antiheltinnen

- Jeg har gravd i dypet av Elens historie fordi jeg er svak for disse damene som historiefortellingen har skuffet vekk i en mørk krok. Antiheltene som folk ikke har brydd seg om og som vi ikke liker å smykke oss med, sier Marit Selfjord.

Hun vil fremheve kvinners betydning også i det samiske reindrifts-samfunnet. Deres plass var, og er, ikke over kokekaret og med barna.

- Elen er en av dem senere samiske menneskerettighetsforkjempere og aktivister står på skuldrene til, avslutter Marit Selfjord.

- Elen og de andre sterke samiske kvinnehistoriene har rørt med sterkt, sier Marit Selfjord.