Det er noe fordummende over å late som om vi alle er frie hele tiden. Men det er en nyttig illusjon å ha, om målet er at vi skal ta mindre vare på hverandre.
Med jevne mellomrom gjentas debatten om søndagsåpne butikker. Og like regelmessig som disse diskusjonene, er uttalelsene fra ledende personer på norsk høyreside om hvor dumt det er at myndighetene skal bestemme hva folk driver med på søndager. Kristin Clemet formulerte det nylig på denne måten i Aftenposten:
«En viktig grunn til at vi lever så gode liv i Norge, er at vi kan leve forskjellige liv. Muligheten til å foreta egne valg er nemlig også en verdi».
Og det har Clemet så klart rett i. Men så går det galt:
«Derfor er ikke min søndagstur i marka truet av at naboen tar seg en tur i butikken.» Vel, grunnen til det er jo at Clemet er en godt betalt leder i en tenketank, og ikke jobber i en butikk. For de butikkansattes mulighet til å gå søndagstur er så defini-tivt truet av Clemets behov for at arbeidsgiverne skal kunne utøve enda mer kontroll over sine ansatte.
Clemets uttalelser bringer tankene hen til tidligere kulturminister Thorhild Widvey, som i 2015 ble utfordret av VG om det ikke var et poeng at folk bør få ha søndagen til ro og avslapping:
«- Jo, men kjære vene. Det er ikke slik at vi står her inne i timevis og bruker hele dagen på å handle. Bevare meg vel, det må da gå an å ha to tanker i hodet samtidig?».
Dette mener Adresseavisen: Ikke farlig å åpne for mer handel på søndag
Widvey hadde også rett i en ting: Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Det bør for eksempel gå an å tenke på andre enn seg selv. Både Widvey og Clemet argumenterer som om det er et like fritt valg å jobbe på en søndag, som det er å gå på butikken for å handle. De argumenterer helt uten forståelse for at mange arbeidstakere må ta de skiftene de får – uten selv å ha særlig kontroll over hvilke dager de jobber, uten fast ansettelse, og, igjen, av den grunn, uten å være fagorganisert.
Dette perspektivet er ofte helt fraværende når norsk høyreside snakker om valgfrihet. De snakker som om alle selv har valgt sin livssituasjon. Derfor kan de også spille overrasket når det viser seg at kontantstøtten hindrer likestilling og integrering. Eller når det viser seg at kutt i fedrekvoten gjør at fedre tar mindre pappaperm. Hvilket sjokk!
Opptatt av debatt? Les også: Jeg blir nesten skremt av NTNU-ansattes meninger
Det er en selvpålagt naivitet som overhodet ikke har noe med ekte menneskers liv å gjøre. Er det for eksempel slik at mennesker med rusproblemer helt fritt har valgt et liv i rus – helt uavhengig av oppvekst, omgivelser, og sosial bakgrunn?
Har hver enkelt mann og kvinne i Norge, i tiår etter tiår, helt tilfeldigvis valgt utdanning og yrke, slik at Norge ved et slumpetreff har fått et kjønnsdelt arbeidsmarked? I så fall har vel kvinner seg selv å takke for at de jevnt over tjener dårligere enn menn, og at de langt oftere sliter med ufrivillig deltid.
Og det er vel på tilsvarende vis, slik regjeringen nå mener, at norske bygningsarbeidere, hotellansatte og utelivsansatte har «valgt» å være uorganiserte.
Mer debatt: Vi har betalt bompenger i seks år, men får ingen vei
For all del. Noen velger å ikke være medlem av en fagforening. Det kan være av politiske grunner, eller av rent praktiske grunner. Men en skal befinne seg ganske dypt inne i ideologisk tåke for ikke å se at svært mange er redde for å organisere seg: At frykten for færre vakter, eller enda verre, ingen vakter overhodet, henger over mange arbeidere som ønsker å være organisert. Sånn a propos søndags-arbeid.
Og en skal spille passe uvitende for ikke å se at mange ikke får muligheten til å organisere seg: Med sinnrike krav om å «organisere seg selv» gjennom enkeltpersonforetak, og med en stadig større bruk av stråselskaper og bemanningsbyråer framfor å ansette fast, sørger mange arbeidsgivere for at det i praksis blir umulig å være et organisert, kjent fellesskap av ansatte på arbeidsplassen. Det er ikke et valg.
Når en later som om man ikke ser sammenhengene i samfunnet vårt, og ikke ser at våre valg, uansett hvem vi er, preges av hvilke forutsetninger vi er gitt – da driver en ikke med politikk. Men med villedning.
Hør våre kommentatorer og gjest Mads Bones snakke om Trondheim som kulturby, humorens kår, klimapolitikk, Giske-saken og søndagsåpne butikker
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter