Visste du at det finnes en app hvor du kan perfeksjonere dine egenskaper som kviseklemmer? Pimple Popper. Ikke? Nei, du. Det var ukjent for meg, også.

Som noen av dere kanskje har lagt merke til er jeg en entusiastisk – men samtidig noe motvillig – tilhenger av ny teknologi. Entusiastisk fordi jeg gjerne vil framstå som en moderne, oppegående mann av i dag. Motvillig fordi jeg vet at dette vil volde meg problemer. Jeg har prøvd å installere en ny app. Æ, ja. Tenk, det. Det ble som forventet noe av en tålmodighetsprøve. Det gjorde, det.

Nå var det ikke selve appen som var problemet, den installerte seg pent og pyntelig, den, men det var disse snakkeboblene og instruksjonene og spørsmålene og fandens oldemor som dukket opp etter hvert. Det var noe med ti varer, men hvilke varer, var det i den første handlekurven, eller måtte jeg handle ti ganger før det slo inn, du har falt av nå, ikke sant, det har jeg, for lengst. Og hva får jeg da rabatt på neste gang jeg handler, en liter melk, ventelig. Jippi, liksom. Nå vel. Var det ikke slik at det enkle ofte er det beste? Enkelt? Takk skal dere ha. Hva med bare å ha satt ned prisene litt? Sånn for enkelthets skyld.

Jeg skal ikke legge all skyld Reitanfamilien. De syntes sikkert at dette var en innovativ og smått genial idé for å ta opp konkurransen med Norgesgruppen og Coop. Det er gjerne meg det er noe galt med, jeg er elendig i slike sammenhenger, jeg vet det, jeg har tålmodighet som Nils Arne Eggen i forhold til spill som ikke går i lengderetningen. Ikke gadd jeg registrere kortet mitt heller, selv jeg fikk med meg at det var smart, for da ble alle kjøpene mine registrert uten at jeg trengte å skanne appen i kassen. Men jeg hadde ikke lommeboka for hånden, turen fra sofaen til jakka i gangen ble for lang, jeg var ikke i app-form før jeg begynte (noe jeg sjelden er, forresten).

Underveis i denne prosessen fikk jeg god og nær kontakt med min indre senterpartist. Noen tjener fryktelig mye penger på kuas vei fra fjøset til butikkene. Og det er ikke bøndene. Men hva er det med disse appene? Det er en app for ditt og en app for datt, de har blitt like tallrike som hinduenes guder, og se om de ikke har samme funksjoner også. De skal frelse oss fra det vonde, gi oss bedre helse, senke blodtrykket, holde kontroll med vekt og søvn, piffe opp sexlivet, ja du kan jo tenke deg. Det finnes knapt grenser. Den tiden man satt skjelvende foran telefonen med nervebanene som klissete spindelvev utenpå huden og ba til Gud om at en av foreldrene ikke måtte ta telefonen er forbi. Det er bare å appe seg ut i det. Tinder, Sukker, Happn.

Min far har en gammel Nokia. Jeg har sagt til ham at hvis han vil spe på pensjonen sin, så er sikkert Sverresborg Folkemuseum villig til å betale godt for den. Jeg har sagt til ham at hvis det blir atomkrig er det kun kakerlakkene og hans mobiltelefon det vil være liv i. Den telefonen er befriende fri for apper. Faren min ser ut som han kommer seg gjennom hverdagene. Når han parkerer har han med bankkort. Jeg har prøvd å nevne at det finnes en parkeringsapp, en av de få jeg virkelig liker. Han ser rart på meg, putter Nokiaen i lomma mens han hytter muntert med lommebok-en.

Moren min har en iPhone. Jeg tror ikke hun har veldig mange apper, men sikker kan man jo selvsagt ikke være. Mine døtre har forgjeves forsøkt å overbevise henne om Snapchats fortreffeligheter. Hun ser imidlertid ut til å klare seg uten.

Jeg må ha luft. Jeg rusler opp til Bunnpris. Jeg kjøper to liter krokanis og gir blaffen i hva den koster eller om jeg får noen fordeler av å handle der. Jeg kjenner meg analogt anarkistisk og smårampete. Jeg er i fullstendig harmoni og balanse. Og det sånn helt uten app.

orjangreiff@hotmail.com