– Det er grunn til at foreningen lever. Det er mange mellomrom mellom hva det private kan klare og det offentlige kan tilby. Der tenker jeg at det må være noen som bryr seg om litt flere enn seg selv, sier den nyvalgte leder i Trondhjems Sanitetsforening.

Fredag 26. februar er det 120 år siden Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) ble stiftet. Dagen markeres på Torvet i Trondheim med åpning av varaordfører Hilde Opoku. Lørdag vises jubileumsutstillingen «Fra kvinne til kvinne: Et møte etiopiske kvinner» fotografert av Trine Melhuus. Bildene og teksten kommer også i bokform og selges til inntekt for kvinnene som NKS' trondheimsavdeling er faddere til i Assossa i Etiopia.

«Det som er flott med NKS, er at de ser ut til å ta pulsen på hva samfunnet trenger og er opptatt av. De engasjerer seg i aktuelle samfunns- og helseproblemer, der kvinnehelse er i fokus. Deres kampsaker i dag er vold mot kvinner og minoritetskvinners helse, viktige utfordringer i dag», skrev Kari Løvendahl Mogstad, fastlege og universitetslektor ved NTNU i 2012.

Imponert over Qvam

– Når en driver med hjelpearbeid kan en jo noen ganger miste motet. Men jeg er veldig opptatt av Albert Einstens teori om renters renteformelen. Hvis jeg hjelper to mennesker til å få et bedre liv, og de igjen hjelper to andre, og det fortsetter på den måten, så er det uendelig mange som får hjelp. Det er en fin tanke, sier Gade, som overtok ledervervet etter Sidsel Maske. Hun er stolt over å ta over stafettpinnen i trondheimsavdelingen av organisasjonen som ble startet av Fredrikke Marie Qvam i 1896.

– Hun må ha vært en helt spesiell dame, som hadde visjoner og pågangsmot. Og så tror jeg hun rett og slett var veldig gløgg. Det må hun ha vært. Kvinner hadde jo ikke lov til å organisere seg, de kunne ikke starte egne foreninger. Man måtte ha en mann i styret for å få lov, og foreningen måtte stå i hans navn. Det klarte hun. Men så vedtok de at menn ikke skulle ha stemmerett i foreningen. Det var jo helt genialt, sier Gade, og ler.

«Kvinnestemmeretten i 1913 er en viktig kvinnepolitisk begivenhet, men ikke mindre betydningsfull for det norske demokratiet. Med stemmerett til kvinner ble den politiske demokratiseringsprosessen som hadde pågått gjennom 1800-tallet sluttført», skrev Kari Melby Prorektor for forskning ved NTNU i en kronikk ved stemmerettsjubileet i 2013.

Gade legger til at de nå har mange mannlige støttemedlemmer og bedriftsmedlemmer.

– Men hun var en foregangskvinne på så mange måter. Menn har tradisjonelt vært flinkere i det organisatoriske og til å skaffe seg høye posisjoner, sier Gade, som ikke legger skjul på at de ønsker seg nye, og gjerne yngre, medlemmer.

– Det som har vært fint med sanitetskvinnene er at er at de har vært flinke til å finne tidspunkter hvor de gir det de har jobbet frem videre til det offentlige, som har overtatt driften, sier Gade. Hun tenker blant annet på sykepleierutdanningen, helsestasjoner for mor og barn.

– Det synes jeg er riktig måte å jobbe på. Det er alltid noen som trenger noen ildsjeler som bryr seg, sier Gade.

Utvikling i Etiopia

I Etiopia har de norske sanitetskvinnene jobbet for å tilrettelegge WHAE (The Women’s Health Association of Ethiopia), en organisasjon bygd på samme lest som NKS. Og sakene som er viktige i Etiopia har ofte likhetstrekk med sakene som kvinnene jobbet med i Norge da foreningen startet.

– De lærer om hygiene og helse, om å drive en organisasjon og målet er at de skal skaffe seg arbeid. Det er grunnpilarene, forteller hun.

Kvinnene har ofte store familier og bruker kunnskapen om hygiene og helse, både hjemme og i lokalsamfunnet. Per i dag har ni av elleve regioner i landet minst en forening. Målet er å få startet 20 levedyktige foreninger i løpet av 2017. Gade, fotograf Melhuus og flere av de andre i foreningen har hatt rørende møter med de etiopiske kvinnene som er ferske i organisasjonslivet.

– De er så stolte over det de har lært og de gjør. De fortalte om at de hadde regelmessige møter, med utlodning. Og alle får helseforsikring gjennom å være medlem. Det er til stor hjelp for mange, sier 70-åringen, og nevner en dame med struma som har fått hjelp for sin lidelse. Møtet med lederen WHAE i Gulele, Asnakech Adiyo gjorde også sterkt inntrykk.

– Hun er en myndig dame. Trine spurte henne hva hun var redd for, og hun svarte: «Jeg er ikke redd for noen ting». Dette er jo et område med mange flyktninger, og det er skjer mye som det er grunn til å være redd for, sier Gade.

En av planene er å få bygd opp et fjøs med noen kyr og geiter slik at Assossa kan få sitt første meieri, og skolebarna kan få melk. I helga kan folk bidra både til innkjøp av kyr og dessuten til å komme med navneforslag på husdyrene.

Tidlig ansvar

Gade, som opprinnelig er fra Nøtterøy, lærte tidlig å ta ansvar. Hun er eldst av fire søsken, og som ingeniør med ansvar for kraftverksutbygging var faren mye ute på reise. Moren var mye alene med barna. Da Gade gikk på barneskolen fikk moren kreft. Hun levde med kreftdiagnosen i 15 år, før hun ble erklært frisk. Men Gade husker godt den første jula da mor var på sykehus, og faren spurte om hun kunne «lage jul».

– Jeg gjorde det etter beste evne, og det gikk bra.

Hun flyttet til Trondheim, studerte ved sosialhøgskolen og var etter eget utsagn en «raddis» på slutten av 60-tallet. I 1970 var hun med å starte det første boligkollektivet i Trondheim i Skansegata, hvor også sønnen ble født. De var 17 barn og voksne, og kollektivet varte i sju-åtte år.

– Det var ikke bare enkelt å etablere det. Vi måtte også kjempe med de vi politisk var på linje med ellers. De syntes ikke noe om det, de mente det var så privatisert og så idiotisk. Men i ettertid ser jeg at det var viktig kunnskap å ha med seg. En måtte jenke seg etter andre og vi hadde ordentlige husmøter. Det var både spennende og krevende, men jeg har alltid tenkt at når jeg blir gammel har jeg lyst til å bo i kollektiv, sier Gade.

Tadelec Adenesh (29) er hjemmeværende med to barn i Assossa, og en av kvinnene i bokutgaven av Trine Melhuus fotoprosjekt i Etiopia. Datteren er funksjonshemmet og Adenesh drømmer om at hun skal bli frisk. Hun ønsker også få i stand en mølle og lage krydder. Foto: Trine Melhuus