Helt til nå har jeg levd på den behagelige livsløgn at alle treningsnarkomane på 40 pluss er bitte litt syke i hodet. Nå når 40-årene nærmer seg, kjenner jeg at usikkerheten tar meg: Er det best å gi blaffen eller å gi jernet?
Vi var 20, og satt der en sommerkveld på verandaen og filosoferte om hvor godt det skulle bli den dagen i framtida vi skulle bli 40.
Da ville vi være ferdige med alle slags trivielle bekymringer. Ikke noe stress med eksamener. Ikke noe styr med å finne den riktige jobben, den riktige mannen, det perfekte huset ... og ikke noe kroppspress.
I en alder av førti ville vi helt sikkert ha oppnådd en slags befriende og livsbejaende gi-blaffen-holdning til all slags fasadefokus. Dessuten ville vi være så nedsunkne og utgått på dato at det å bry seg om utseende uansett ville være en tapt sak. I verste fall ville vi ha blitt så stygge og avdanka at ingen menn ville ha oss mer. Skulle vi likevel bestemme oss for å gjøre et siste krampaktig forsøk på å beholde vår ungdommelige skjønnhet, skulle vi reise sammen på Botox- og silikonferie, for penger ville vi jo ha masser av ved de 40. Om ikke Botox og silikon ville hjelpe, og vi fremdeles så ut som takras, ville vi rett og slett være nødt til å ha sex med hverandre.
Les også: Det skjer ganske så ofte at gutter kommer opp til meg og klyper meg i rumpa
Den tanken var såpass avskrekkende at vi bestemte oss for å møtes jevnlig for å holde tjueårsformen så langt inn i trettiårene som overhodet mulig, men lovte likevel hverandre dypt og hellig at ved 40 – da skulle vi lære oss å gi litt mer faen i det der helsikes kropps- og utseendefokuset!
En gjeng jenter på 20 der altså. Mødre til generasjon prestasjon, men slett ikke uten prestasjonspress selv. Kanskje startet den allerede der, førtiårskrisen.
Nå er dagen farlig nær, og jeg kjenner at jeg helt fram til nå har bevart den ungpikeaktige drømmen om å skulle få slippe alt utseendepress når jeg runder 40. Fra den magiske runddagen skal jeg la alle hemninger fare, og «mollkose» meg med alt fra dissende lår, grånende hår og hengende hud.
Embrase life – go with the aging flow!
Opptatt av debatt? Leste også: Vi mista pappa for over 30 år siden, men han døde ikke før nå
Problemet er bare at jeg tror mindre og mindre på at jeg vil klare det. Drømmen om det deilige og bekymringsfrie livet begynner å stå for meg som en slags livsløgn som sakte, men sikkert tas ifra meg. For i det siste har jeg fått en skrekkelig tanke i hodet:
Hva om disse treningssenterdamene fra min egen årgang faktisk er så lykkelige som de ser ut som på Insta? Hva om alle aldrende ektepar som til stadighet publiserer kjærlige bilder og erklæringer til hverandre på face, faktisk er så forelska som de ser ut som? Hva om man faktisk får et lengre og bedre liv av å bare spise kaninmat og usalta nøtteprodukter, og hva om alle svette menn i kondomdress og med Birken-sjuka faktisk liker sin meget spesielle livsstil? At det til og med gjør dem godt, lissom?
Mer debatt: Hennes siste minne fra ungdomsskolen og avslutningsfesten ble å sitte stille og trist i baksetet
Det er når slike tanker kommer, at livsløgnen får seg alvorlige skudd for baugen, og jeg kjenner at doktor Rellings ord fra Vildanden går meg rett i fletta: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.
For jeg har liksom godta meg litt med vissheten om at – herregud, de er da ikke så happy som de later som, det er bare på face! Bare fasade! Den der kampen for å se så himla bra, lykkelig og flott ut burde de sluppet taket i for lenge siden, hvis ikke blir de syyyke i hodet!
Get a life, lissom, wannabees av et tapt prosjekt! Sarkasmen og kritikken har gjort godt langt inn i ryggmargen.
Se også denne tv-duellen: Hvor i Trøndelag finner vi det viktigste historiske stedet?
Helt til jeg en dag ble slått i bakken av en brå og uventa selvkritisk holdning til den voksende livsløgnen:
Hva om det er JEG som faktisk holder på å bli bitte litt syk i hodet ... Hva om det å gi opp alle ambisjoner om frisk og fin kropp i såpass ung alder som førti faktisk er bitte litt idiotisk, for ikke å si helseskadelig? Hva om jeg har lurt meg selv til å tro at jeg vil bli lykkelig av å gi blaffen, og så blir jeg sittende der med bilringer, Diabetes 2 og uføregrad som femtiåring? Man blir kanskje ikke spesielt lykkelig av det heller?
Så nå er jeg litt i villrede på hva som egentlig er best - gi blaffen eller gi jernet. Antagelig handler det om, som med det meste annet her i livet, å finne en balanse midt mellom der et sted.
Men jeg melder meg ikke på Birken!
Hør våre kommentatorer og gjest Marvin Wiseth snakke om britisk valg, politisk innspurt og kulturkrangel om t-skjorter