Velfortjent prisvinner i Cannes i år, «American Honey» er en spesiell film, som krever at du legger bort noen av forventningene til hvordan en film om og med ungdom bør være, for å få fullt utbytte. Et sted mellom Larry Clarks «Kids» og Harmony Korines «Spring Breakers» skildres typer og miljø vi vanligvis ikke møter i amerikansk film på kino. I lyd og bilde fortalt som en suggererende, episodisk reise hvor turen er vel så viktig som målet.
Filmens 18-årige hovedperson Star (fantastisk spilt av Sasha Lane) tiltrekkes av en ung mann (Shia LaBeouf) på et kjøpesenter i starten av filmen. Han lokker henne bort fra husvognparken hun bor i, til eventyr på veien. Inntil filmturen er over drøyt to og en halv time senere, serveres dristig, styggpen og ambisiøs filmfortelling. Som slett ikke er vanskelig, bare litt uvant. Fordi musikk, realisme, visuell poesi og unge outsidere sjelden blandes på denne måten, høyt og lavt i episodisk form.
Til lyden av Rihanna med Calvin Harris i «We Found Love» møtes han og henne på et kjøpesenter. Søt musikk oppstår, til glitter og stas i form av mobiltelefondeksel, drikking rundt bål og lurvete motell. Filmen er inspirert av en artikkel i New York Times, om unge, rufsete selgere. I Andrea Arnolds versjon har det blitt en visuelt blendende, styggvakker ung ferd langs grøftekantene av den amerikanske drømmen.
Les også kommentaren «Musikken har de med»
Handlingen går kort sagt ut på at ei ung jente slutter seg til en slags blanding av omreisende sirkus og sekt som oppsøker vanlige mennesker for å selge dem abonnement med alle midler for overtalelse. Ferden går utenfor allfarvei i Midtvesten. Regissøren bryr seg om de unge outsiderne hun fyller lerretet med, og tar seg tid til å skildre forholdet mellom dem, og den spesielle gruppedynamikken som nykommeren suges inn i.
Den eneste stjernen i ensemblet er den vanligvis så ufordragelige Shia LaBeouf. Han gjør en av sine beste filmroller som den karismatiske Jake, som lokker ungjenta til å hoppe av grått hverdagsliv for å slutte seg til outsidernes jakt på penger i skjæringspunktet mellom salg og svindel.
Musikken er viktig inngangsport til miljøskildring og filmens tone og sjel. Mens stadig flere filmer pøser på med musikk på lydsiden for å fargelegge stemningen, som for eksempel i premiereaktuelle «Børning 2» er musikken mye dypere forankret i «American Honey». Her er musikken med i scenene, og ikke bare oppå, ved at ungdommene synger, danser, fester og ruser seg til Kate Berry, Lady Antebellum og Bonnie «Prince» Billy.
Det er litt overraskende at det er en britisk filmskaper som tegner dette USA-portrettet. I Andrea Arnolds stadig mer imponerende katalog er filmen nok et eksempel på dristig, styggvakker kombinasjon av realisme og poesi, etter «Red Road»(2006), «Fish Tank»(2009) og hennes radikale vri på «Wuthering Heights»(2011). «American Honey» er så kompromissløs og personlig at den vil dele kritikere og publikum. De som lar seg treffe, vil treffes hardt og godt.