Jazzfests andre bestillingsverk var av et helt annet kaliber enn konserten med Sissel Vera Pettersen og Trondheim Jazzorkester (TJO) samme sted et døgn tidligere.

Der musikken til TJO tidvis fløt ut og fikk et nærmest impresjonistisk preg, var møtet mellom Mats Eilertsen Trio og Trio Mediæval atskillig mer lavmælt og finstemt, og nesten overraskende vakkert.

Tittelen på verket, «Memorabilia», kan oversettes med «ting verdt å huske», og konserten foran en fullsatt sal i Dokkhuset var minneverdig på flere måter.

Vokalgruppa Trio Mediæval har eksistert siden 1997 og har utviklet et repertoar som spenner fra flerstemmig middelaldermusikk fra England og Frankrike, samtidsmusikk og norske folketoner og middelalderballader. I møte med Mats Eilertsen Trios lyriske jazz oppsto noe helt nytt, et uttrykk som av og til kunne minne om filmmusikk, eller rett og slett om en naturkraft, som vind eller bølger.

Eilertsen hadde med sine faste musikere Harmen Franje på flygel og trommeslager Thomas Strønen, begge fintfølende musikere som tidvis fikk skinne, men som samtidig var mest opptatt av å ivareta helheten. Musikken var svært dynamisk og organisk, ofte lavmælt og løst sammensatt, med få strukturer.

Bortsett fra et solonummer helt på slutten av konserten, gjorde heller ikke Eilertsen selv noe forsøk på å ta oppmerksomheten.

Trio Mediæval - som består av Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Berit Opheim - sang hovedsaklig latinske tekster, muligens messeledd lånt fra den liturgiske feiringen i den katolske kirken.

I tillegg hadde de et par norske tekster, som dette Tor Ulven-diktet fra hans «Som fossile bølgeslag» (1984):

Minutter, kanskje timer

av din egen eksistens

som du har glemt,

men som jeg husker.

Du lever et hemmelig liv

i en annens minne.

Solveig Slettahjell, Take 6 og flere: Jazzfest så langt har vært en vokalfest med mye stemmeprakt. (PLUSS)

De tre vokalistene sang svært godt, i spennende harmonier tidvis helt på grensen til dissonans, og som passet overraskende godt inn i resten av musikken. Det var nesten overraskende hvor godt de to uttrykkene lot seg integrere.

Til tross for det merket vi en viss slitasje da overraskelsesmomentet hadde lagt seg, og vi tok oss i å savne litt mer temperament.

Det fine møtet mellom kontrabass, hardingfele og flerstemt stemmeprakt ble likevel et nydelig punktum helt til slutt.

LES ANMELDELSEN: Bunnsolid og tradisjonsrik jazzunderholdning (PLUSS)