Julebrev til sykehusdirektør Nils Kvernmo.

Kjære Nils.

Moren min (93) kom til akuttmottaket ditt klokka 17.14 mandag 19. desember. Nå er det midnatt og vi er her fortsatt. På mottaket.

Vi er slitne av å vente nå. Vi har sunget julesanger for å få tida til å gå. Og jeg har lekt doktor. Jeg har lyttet på brystet. Både på mutter'n og mitt sitt. Jeg har blåst ballonger av engangshansker.

Vi venter på en lege. En som få har sett i dag. Det blir sånn som med julenissen. Han er der, men kan være vanskelig å treffe.

Mor ramla på kjøkkengulvet. Lå der i timer før hjemmesykepleieren kom. Hun har slått seg. Hun har fått seg en kakk i hodet. Og allmenntilstand er redusert.

Fikk du med deg årets heteste debatter? Her er tre ord som får fart på samtalen i et kjedelig juleselskap.

Trenger ei seng

Det hun trenger, eller trengte allerede klokka 17.14, er ei seng for natta og varme hender å holde i. Og en legesjekk. Og triage. Forferdelig begrep. Det er fransk og betyr sortering. Hun rykker stadig bakover i køen.

Valget har hjemmepleieren allerede tatt. De tar ikke ansvar lenger. Hjemme er ikke best. Nå er det sykehjemmet. For godt. Vi håper hun får det bra. Ny tid og nye helsemennesker i hvitt og blått. Kanskje blir det julemat. Helst denne jula.

Det er legen som ikke kommer som er problemet. Ikke mor. Han skal anbefale den videre reisen. Til nest siste stoppested. Kommer han ikke nå så kommer julekvelden som på kjerringa.

Det store bildet er rosenrødt, Nils. Det beste landet Erna. Det beste helsevesenet Bent. Og nok penger Siv.

Les bakgrunn: Pasientene hoper seg opp på akuttmottaket ved St. Olav

Venter fortsatt

Det ventes fortsatt. Men nå skjer det noe. 00.26. En vidunderlig hjelper kommer. En av flere vi har blitt kjent med. Den første traff vi 17.14. Hun er hjemme. Håper hun sover nå.

Eller kanskje ligger hun og tenker på om hun på 93 ble loset gjennom proppen på en helsefremmende måte. Kanskje tenker hun på deg også, Nils. Om du også ligger våken og er opprørt over situasjonen på Akutten. Og tenker på hun som på åttende timen enda ikke har fått hjelp. Av legen.

Hun vidunderlige sykepleieren din med det store hjertet er trist som faen. Oppgitt over arbeidsgiveren sin. Forbanna for de ille varslene som ikke når fram. Arbeidsgleden hennes forsvinner som dugg for sola som snart står opp. Du må gi henne stoltheten tilbake. Og arbeidslysten. Og trua på sjefen.

Det har vært problemer siden tilsynet i 2007, sier du selv. Du var styreleder fra 2006 til 2009. Og deretter toppsjef. Ti år i posisjon.

Les også dette debattinnlegget: «Hensynsfull» er byttet ut med: «Flytt deg, JEG skal fram». Jo dyrere bil, dess verre er kjøringen

Det er helsefarlig

Det er ikke moro å jobbe på Akutten lenger, Nils. Det er helsefarlig. Det er ikke forsvarlig å være pasient på Akutten nå Nils. Det er helsefarlig.

Kl 00.34: Legen kommer.

Kl 00.46: Mor i er farten. Hun får rom for den natta som for lengst har begynt.

Kl 00.57: Vi tar bilde av hodet på vei oppover etasjene. Mor sitt. Ikke mitt.

Kl 01.34: Lysene slukkes. Natta mor. Natta Norge.

Sju timer på Akutten før noe i det hele tatt skjedde er ikke Helse-Norge verdig Nils. Og ikke dine kolleger verdig. Og slett ikke mutter'n verdig.

Kjøp en gave til oss alle i år, Nils. Kjøp leger. På lappen skriver du: Til byens borgere fra Nils.

Med ønske om køfrie dager og et godt år på Akutten.

God jul.

Hør våre kommentatorer oppsummere kulturåret, det politiske året og se fremover mot valgåret 2017

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

«Sju timer på Akutten før noe i det hele tatt skjedde er ikke Helse-Norge verdig Nils. Og ikke dine kolleger verdig. Og slett ikke mutter'n verdig.» skriver Per Arne Bakken.